Oslo er en by preget av enorme forskjeller. På vestkanten bor noen av de rikeste i Norge. Alle undersøkelser viser at de har de beste levekårene i landet. Folk som bor der har de beste jobbene. De lever dessuten lengst.
Bare noen få kilometer østover finnes en annen virkelighet. I Oslo indre øst bor noen av de fattigste i Norge. De har de fysisk tøffeste jobbene, de tjener mindre og de lever kortere. Hele ti leveår skiller øst og vest i Oslo.
Vi lever i et klassesamfunn der noen mennesker gjør tyngre og mer slitsomme jobber enn andre. Jobber de får dårlig betalt for å gjøre. I tillegg må de betale prisen med dårligere helse og tidligere død.
Det er dette avtalefestet pensjon - AFP handler om. AFP er ikke en lukrativ ordning for at late folk skal kunne slippe å arbeide. AFP er en ordning som gjør det mulig for folk som har slitt gjennom et langt arbeidsliv å få en verdig avslutning.
AFP er god fordelingspolitikk. AFP gjør det mulig for folk å leve lengre og bedre. Det bedrer forholdene på arbeidsplassen. For alle som er opptatt av at utjevning av levekårsforskjeller skal dreie seg om realiteter og ikke symboler, er AFP en fantastisk god ordning.
Fagforbundet er en varm tilhenger av AFP. AFP er en helt sentral del av lønns- og arbeidsvilkårene til våre medlemmer. Derfor var vi også krystallklare, sammen med resten av LO, på at bevaring av AFP var en forutsetning for pensjonsreformen. Vi vil ikke godta en pensjonsreform som fører til dårligere vilkår for sliterne i arbeidslivet. Det står vi fast på. Dette er vi villige til å streike for.
Fagforbundet jobber nå med et forslag for å forene AFP-ordninga og arbeidslinja i den nye folketrygden. Pensjonsreformen foreslår at man skal ha rett til å tjene så mye man vil ved siden av alderspensjonen. Poenget er å gjøre folketrygden økonomisk bærekraftig.
Det er urettferdig og usosialt å straffe de som er slitne med en dårligere pensjon. I stedet for å oppfatte AFP som en trussel mot arbeidslinja, har man nå en enestående sjanse til å gjøre ordningen mer treffsikker. Det er en sjanse regjeringen bør gripe.
Fagforbundets modell gir arbeidstakerne to reelle valg for tidligpensjonering når de blir 62: Enten tidlig pensjon etter folketrygden med rett til arbeidsinntekt ved siden av, eller AFP med ingen eller sterkt begrenset rett til arbeidsinntekt, men med opptjening til folketrygden.
Med en slik AFP-ordning vil effekten av den direkte offentlige støtte blir betydelig større. Midlene skal deles på færre fordi mange vil velge tidligpensjon etter folketrygden og man får målrettet ressursene bedre ved å la AFP være en ordning fra 62 til 67 år. Med vår modell vil AFP få en klarere sosial profil samtidig som pensjonsreformen i større grad oppfordrer folk til å jobbe.
En selvstendig AFP-ordning undergraver ikke prinsippene i den nye folketrygden. AFP kan faktisk gjøre den samlede pensjonsreform bedre ved å fylle "et manglende mellomledd" mellom folketrygdens alderspensjon og uførepensjonen. Da er ikke AFP et problem for pensjonsreformen, men tvert i mot en mulighet til å styrke reformen.
Det er nytteløst å tro at slitne hjelpepleiere eller vaktmestere kan tvinges til å jobbe når de ikke har mer å gi. For arbeiderbevegelsen bør det være en selvfølge å gi folk som har stått på et helt liv for samfunnet et mulighet til en verdig avslutning. Avtalefestet pensjon sørger for det.
fredag 30. november 2007
søndag 25. november 2007
Vold mot kvinner fikk et ansikt
Vold mot kvinner er et alvorlig samfunnsproblem, og den mest omfattende krenkelsen av menneskerettighetene i Norge.VGs forside var nylig dekket av 72 bilder av helt ukjente kvinner.
Hvem er de? Er det noen jeg kjenner der? Sånn tenkte jeg før jeg skjønte hva temaet var. Felles for kvinnene var nemlig: De er alle tatt av dage av sin ektemann, samboer eller kjæreste.
Anslagsvis 20 000 kvinner utsettes for vold eller alvorlige trusler om vold i Norge hvert år. Volden har konsekvenser ikke bare for de utsatte kvinnene, men også for mange barn. Det at denne volden er tabubelagt, gjør at det også finnes store mørketall.
En undersøkelse fra Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) fra 2005 viser at mange kvinner og barn lever med en konstant frykt for vold og mishandling i sitt eget hjem. Undersøkelsen viser at 1 av 12 kvinner har opplevd å bli utsatt for grov vold fra en partner. Hver fjerde kvinne (25 %) har vært i forhold der det forekommer vold eller trusler om vold.
I tillegg vet vi at mange kvinner vegrer seg for å søke hjelp. En viktig årsak til dette er at samfunnet har møtt vold mot kvinner i hjemmet med taushet. Redsel, skam og usikkerhet i forhold til hjelpeapparatet, hindrer mange i å søke hjelp. Større åpenhet og informasjon om hvor det er mulig å få hjelp til å komme seg ut av en mishandlingssituasjon vil kunne bidra til at flere tør bryte ut og søke hjelp.
Det må ikke herske tvil om at det å bekjempe vold i nære relasjoner er et offentlig ansvar.
I Amnestys rapport "Glansbildet slår sprekker", en rapport om norske kommuners arbeid mot vold mot kvinner, avdekker Amnesty en manglende kommunal vilje til å ta vold mot kvinner på alvor, og en manglende forståelse for de menneskerettslige forpliktelsene kommunen har til å gi kvinner nødvendig beskyttelse.
Årlig har det til sammen vært registrert rundt 2500 opphold av kvinner og 1800 opphold av barn på krisesentrene. Dessverre må vi innse at det vil være bruk for krisesentrene i lang tid framover. I tillegg til å være et trygt oppholdssted i en akuttsituasjon, hjelper krisesentrene kvinnene med å finne fram i det offentlige hjelpeapparatet.
I Soria Moria-erklæringen sier regjeringen at den vil lovfeste et krisesentertilbud. Amnesty-rapporten viser at dette er helt nødvendig.
Det er ikke mulig å stanse menns vold mot kvinner før menn selv engasjerer seg aktivt mot denne volden. Vold mot kvinner er ikke noen "kvinnesak", like lite som det er et privat anliggende. Vold mot kvinner er en krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter som angår alle.Alle skal kunne føle seg trygge, også i egne hjem. Vold og overgrep i hjemmet bryter med det bildet vi har av samliv og parforhold bygd på kjærlighet og omsorg. Desto større blir derfor overgrepet mot dem som opplever denne volden.
Vold og overgrep i nære relasjoner har omfattende konsekvenser for dem som rammes. Volden påvirker og ødelegger helse, selvfølelse, trygghet, livskvalitet, evne og mulighet til å styre egne liv.
Statistikken på dette området er sterk nok. Men VG skal ha stor honnør for at de viste oss ansiktene bak tallene: 72 kvinner har blitt drept av kjæresten siden år 2000. Deres skjebne burde berøre oss alle.
Hvem er de? Er det noen jeg kjenner der? Sånn tenkte jeg før jeg skjønte hva temaet var. Felles for kvinnene var nemlig: De er alle tatt av dage av sin ektemann, samboer eller kjæreste.
Anslagsvis 20 000 kvinner utsettes for vold eller alvorlige trusler om vold i Norge hvert år. Volden har konsekvenser ikke bare for de utsatte kvinnene, men også for mange barn. Det at denne volden er tabubelagt, gjør at det også finnes store mørketall.
En undersøkelse fra Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) fra 2005 viser at mange kvinner og barn lever med en konstant frykt for vold og mishandling i sitt eget hjem. Undersøkelsen viser at 1 av 12 kvinner har opplevd å bli utsatt for grov vold fra en partner. Hver fjerde kvinne (25 %) har vært i forhold der det forekommer vold eller trusler om vold.
I tillegg vet vi at mange kvinner vegrer seg for å søke hjelp. En viktig årsak til dette er at samfunnet har møtt vold mot kvinner i hjemmet med taushet. Redsel, skam og usikkerhet i forhold til hjelpeapparatet, hindrer mange i å søke hjelp. Større åpenhet og informasjon om hvor det er mulig å få hjelp til å komme seg ut av en mishandlingssituasjon vil kunne bidra til at flere tør bryte ut og søke hjelp.
Det må ikke herske tvil om at det å bekjempe vold i nære relasjoner er et offentlig ansvar.
I Amnestys rapport "Glansbildet slår sprekker", en rapport om norske kommuners arbeid mot vold mot kvinner, avdekker Amnesty en manglende kommunal vilje til å ta vold mot kvinner på alvor, og en manglende forståelse for de menneskerettslige forpliktelsene kommunen har til å gi kvinner nødvendig beskyttelse.
Årlig har det til sammen vært registrert rundt 2500 opphold av kvinner og 1800 opphold av barn på krisesentrene. Dessverre må vi innse at det vil være bruk for krisesentrene i lang tid framover. I tillegg til å være et trygt oppholdssted i en akuttsituasjon, hjelper krisesentrene kvinnene med å finne fram i det offentlige hjelpeapparatet.
I Soria Moria-erklæringen sier regjeringen at den vil lovfeste et krisesentertilbud. Amnesty-rapporten viser at dette er helt nødvendig.
Det er ikke mulig å stanse menns vold mot kvinner før menn selv engasjerer seg aktivt mot denne volden. Vold mot kvinner er ikke noen "kvinnesak", like lite som det er et privat anliggende. Vold mot kvinner er en krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter som angår alle.Alle skal kunne føle seg trygge, også i egne hjem. Vold og overgrep i hjemmet bryter med det bildet vi har av samliv og parforhold bygd på kjærlighet og omsorg. Desto større blir derfor overgrepet mot dem som opplever denne volden.
Vold og overgrep i nære relasjoner har omfattende konsekvenser for dem som rammes. Volden påvirker og ødelegger helse, selvfølelse, trygghet, livskvalitet, evne og mulighet til å styre egne liv.
Statistikken på dette området er sterk nok. Men VG skal ha stor honnør for at de viste oss ansiktene bak tallene: 72 kvinner har blitt drept av kjæresten siden år 2000. Deres skjebne burde berøre oss alle.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
