I vår har jeg vært forhandlingsleder for LO-forbundene i Spekter Helse. Det vil si at jeg har forhandlet lønn og arbeidsvilkår for alle som er medlemmer i LO og jobber i sykehusene.
Vi har all grunn til å være fornøyde med årets oppgjør. Det har vært ei stri tørn, og jeg må si jeg er glad for å være ferdig.
Medlemmene våre har fått et betydelig løft. Oppgjøret har dessuten vist at vi får det som vi vil – bare vi er seige nok. I år fikk vi igjennom at skiftarbeidere skal ha helgetillegg på onsdag før skjærtorsdag. Det kravet tror jeg vi har hatt i hvert fall i 20 år. Vi fikk også igjennom at nattillegget skal utbetales til klokka 07.00 i stedet for 06.00.
Dette er små skritt. Men prinsipielt viktige. Prinsipielt viktig er også enigheten om ikke å ha lokale forhandlinger. Det er et viktig grep for å hindre økende lønnsforskjeller. Blant dem som er for lokale lønnsforhandlinger er den rådende holdningen at lønnsforskjeller er bra, fordi de som stikker ifra drar de andre etter seg.
Jeg har ennå ikke sett noe bevis for at det er riktig. Hvis noen tar en større del av kaka, så er det ikke sånn at den vokser automatisk. Da blir det mindre igjen til dem som forsyner seg sist. Jeg tror ikke det er en god strategi for å heve lavlønna. I steden for at noen drar i fra, vil vi heller løfte i andre enden. Da dytter vi også toppen oppover.
De litt større stegene i årets oppgjør kom på forskjellige ubekvemtillegg, og uttelling både for realkompetanse og etter- og videreutdanning.
Gode ubekvemtillegg tror jeg er viktig både for oss og arbeidsgiverne. Jeg tror det vil gjøre det attraktivt for flere å jobbe i større stillingsbrøker. Dessuten er det et nødvendig grep i et arbeidsmarked der folk ikke er like villige til å jobbe ubekvemt som tidligere.
Det har slått meg at vi bør snakke sammen om disse ubekvemtilleggene. Mitt inntrykk er at de utgjør en økende andel av lønna. Og at det er en trend som vil fortsette. Dermed blir tilleggene en stadig viktigere del av den totale lønnsdannelsen.
Men det er et paradoks her - tilleggene er differensiert ut i fra hvor mye du tjener. Desto mer du tjener, desto høyere er for eksempel nattillegget og lørdag - og søndagstillegget. Er det sånn at det er mer ubekvemt å jobbe skift, desto mer du tjener?
Tilleggene kan tyde på det. Nattillegget er for eksempel et kronetillegg der du tjener mellom 45 kr og 70 kr avhengig av hva årslønna di er. Jeg vil i utgangspunktet argumentere for at et nattillegg er et tillegg som burde være likt for alle. Det er i utgangspunktet like ubekvemt for Jørgen hjelpepleier, som kongen av kirurgen å jobbe om natta.
Hvis vi skal differensiere størrelsen på tilleggene burde vi gjøre det på andre kriterier enn grunnlønn. Ansvar og belastning i løpet av vakta kunne telle, eller hva med å gi et småbarnsforeldretillegg?
Om det nå er slik at tilleggene kommer til å utgjøre en større del av lønna framover, burde vi ikke da ha en politikk og strategi for at tilleggene skal fremme våre inntektspolitiske krav, som likelønn og lavlønnsløft?
Vil dette stå i motsetning til likt tillegg for alle - eller er det sånn at en stor andel likt tillegg for alle i seg selv vil fungere utjevnende? Det har nå jeg tenkt til å gruble på i sommervarmen, innimellom forberedelser til neste tariffoppgjør.
God sommer!
torsdag 12. juni 2008
onsdag 7. mai 2008
Vi går til mekling
Det var ikke noe vits i å fortsette. KS kalte det et tilbud, men det var ikke i nærheten av å være verdt å diskutere. Fagforbundet og de andre forbundene i offentlig sektor har brutt forhandlingene. Nå blir det mekling.
300.000 er ikke noe kjempelønn i Norge. Det er faktisk ganske langt under gjennomsnittslønna. Likevel er det mange av våre medlemmer som tjener mindre. Selv med 10 års erfaring er de ikke i nærheten av å se 3-tallet på lønnslippen. For mange er toppen av lønnstigen 265.000 kroner.
Fagforbundet har stilt klare krav i årets lønnsoppgjør. Vårt mål er at ingen med full ansennitet skal tjene mindre enn 300.000. Vi snakker om barnehagearbeidere med lang erfaring, pleieassistenter i hjemmetjenesten, skoleassistentene på skolefritidsordninga. Det er mange tusen som hver dag gjør en jobb for at velferds-Norge skal gå rundt. De fortjener å bli satt pris på.
Dessverre virker det som arbeidsgiverne i Kommunenes Sentralforbund (KS) ikke er enig i det. Tilbudet vi fikk viser helt klart at de ikke ønsker å gi et skikkelig lønnsløft til våre grupper. Mens andre grupper i samfunnet har fått solide lønnsoppgjør på mange tusen, ønska KS å avspise disse ansatte med små 7.000 kroner. Da blir det ikke mye igjen når prisstigninga og renteøkninga har spist sitt.
LO og NHO ble enige om avtalefesta pensjon (AFP). Det er en selvfølge at vi også vil få det på plass. Når KS da sier de vil utsette hele debatten til seinere, er det selvfølgelig uakseptabelt.
For oss som skulle sitte å forhandle var det ikke mye å snakke om. Vi kunne ikke akseptere dette. Ingen vits i å dra ut tida i langdryge forhandlinger hvis motparten er på en helt annen planet.
Nå blir det mekling. 19. mai starter vi diskusjonene hos riksmeklingsmannen. Der har vi fire dager på oss til å bli enige. Det kommer til å bli lange netter, mye kaffe og lite søvn, men vi er innstilt på å gjøre en skikkelig jobb. Kravene våre er klare og rettferdige. Vi er ikke redde for å streike. Vi kommer ikke til å gi oss lett.
300.000 er ikke noe kjempelønn i Norge. Det er faktisk ganske langt under gjennomsnittslønna. Likevel er det mange av våre medlemmer som tjener mindre. Selv med 10 års erfaring er de ikke i nærheten av å se 3-tallet på lønnslippen. For mange er toppen av lønnstigen 265.000 kroner.
Fagforbundet har stilt klare krav i årets lønnsoppgjør. Vårt mål er at ingen med full ansennitet skal tjene mindre enn 300.000. Vi snakker om barnehagearbeidere med lang erfaring, pleieassistenter i hjemmetjenesten, skoleassistentene på skolefritidsordninga. Det er mange tusen som hver dag gjør en jobb for at velferds-Norge skal gå rundt. De fortjener å bli satt pris på.
Dessverre virker det som arbeidsgiverne i Kommunenes Sentralforbund (KS) ikke er enig i det. Tilbudet vi fikk viser helt klart at de ikke ønsker å gi et skikkelig lønnsløft til våre grupper. Mens andre grupper i samfunnet har fått solide lønnsoppgjør på mange tusen, ønska KS å avspise disse ansatte med små 7.000 kroner. Da blir det ikke mye igjen når prisstigninga og renteøkninga har spist sitt.
LO og NHO ble enige om avtalefesta pensjon (AFP). Det er en selvfølge at vi også vil få det på plass. Når KS da sier de vil utsette hele debatten til seinere, er det selvfølgelig uakseptabelt.
For oss som skulle sitte å forhandle var det ikke mye å snakke om. Vi kunne ikke akseptere dette. Ingen vits i å dra ut tida i langdryge forhandlinger hvis motparten er på en helt annen planet.
Nå blir det mekling. 19. mai starter vi diskusjonene hos riksmeklingsmannen. Der har vi fire dager på oss til å bli enige. Det kommer til å bli lange netter, mye kaffe og lite søvn, men vi er innstilt på å gjøre en skikkelig jobb. Kravene våre er klare og rettferdige. Vi er ikke redde for å streike. Vi kommer ikke til å gi oss lett.
fredag 25. april 2008
kultursnobbene
Jeg var på Opera-åpninga. Sjefen sjøl, Jan Davidsen, holder helgene hellige, så jeg fikk sneket meg inn istedet for han. Og jeg innrømmer det, jeg er frelst.
Det er flotte saker. Bygget er flott, forestillinga var flott, det hele er rett og slett ganske flott. Vi har fått en fantastisk bygning som skiller seg ut i byen, og er med på å gjøre hovedstaden til et sted det er lettere å være stolt av. Rammene er lagt for mange flotte kulturopplevelser.
Operaen er et nasjonalt prosjekt. Den er med på å løfte Norge som kulturnasjon. Den skaper oppmerksomhet om Norge i hele verden, og trekker turister hit. Operaen har verdi som strekker seg langt utover den innerste delen av Oslofjorden. Operaen er noe hele landet kan være stolt over.
På selve dagen var det ikke mange kritiske røster å høre. Alle som en gang hadde brukt tida si på kritisere prosjektet holdt kjeft. Ingen kommentarer fra de som en gang mente operaen ikke kunne ligge i Bjørvika fordi kulturbygg ikke burde brukes som et byutviklingsprosjekt (har de i det hele tatt vært i en storby i Europa?). Til og med Carl I. Hagen var på plass for å få med seg moroa.
De eneste som står igjen er kritikerne som ikke vil bruke fellesskapets penger på opera. Det er visst ikke folkelig, kultur får konkurrere og overleve i markedet. Folk flest liker ikke opera, opera er en kunstform for rikfolk, påstår man. De får betale for det hvis de vil se det.
Det er rett og slett snobbete. Hva skal man ellers kalle det når man vil nekte vanlige folk å ha råd til en kunstart fordi man sier at det bare er for rikfolk? Det er snobbete når man sier at en kunstart bare skal være til for folk med mye penger. Man har bestemt seg for at vanlige folk ikke liker noe, derfor skal de heller ikke få sjansen til å drive med det.
Vi bruker penger på operaen så den skal være tilgjengelig for alle. De billigste billettene koster faktisk mindre enn en eliteseriekamp. Operaen skal være for folk flest.
Hva sier man til bestemoren med minstepensjon som vil ta med barnebarnet sitt for å se balletten Svanesjøen? Nei, dette er ikke noe for deg, fordi du er folk flest og folk flest skal bare ha råd til å høre på P4? Stort mer kultursnobb går det vel ikke an å bli.
Det er flotte saker. Bygget er flott, forestillinga var flott, det hele er rett og slett ganske flott. Vi har fått en fantastisk bygning som skiller seg ut i byen, og er med på å gjøre hovedstaden til et sted det er lettere å være stolt av. Rammene er lagt for mange flotte kulturopplevelser.
Operaen er et nasjonalt prosjekt. Den er med på å løfte Norge som kulturnasjon. Den skaper oppmerksomhet om Norge i hele verden, og trekker turister hit. Operaen har verdi som strekker seg langt utover den innerste delen av Oslofjorden. Operaen er noe hele landet kan være stolt over.
På selve dagen var det ikke mange kritiske røster å høre. Alle som en gang hadde brukt tida si på kritisere prosjektet holdt kjeft. Ingen kommentarer fra de som en gang mente operaen ikke kunne ligge i Bjørvika fordi kulturbygg ikke burde brukes som et byutviklingsprosjekt (har de i det hele tatt vært i en storby i Europa?). Til og med Carl I. Hagen var på plass for å få med seg moroa.
De eneste som står igjen er kritikerne som ikke vil bruke fellesskapets penger på opera. Det er visst ikke folkelig, kultur får konkurrere og overleve i markedet. Folk flest liker ikke opera, opera er en kunstform for rikfolk, påstår man. De får betale for det hvis de vil se det.
Det er rett og slett snobbete. Hva skal man ellers kalle det når man vil nekte vanlige folk å ha råd til en kunstart fordi man sier at det bare er for rikfolk? Det er snobbete når man sier at en kunstart bare skal være til for folk med mye penger. Man har bestemt seg for at vanlige folk ikke liker noe, derfor skal de heller ikke få sjansen til å drive med det.
Vi bruker penger på operaen så den skal være tilgjengelig for alle. De billigste billettene koster faktisk mindre enn en eliteseriekamp. Operaen skal være for folk flest.
Hva sier man til bestemoren med minstepensjon som vil ta med barnebarnet sitt for å se balletten Svanesjøen? Nei, dette er ikke noe for deg, fordi du er folk flest og folk flest skal bare ha råd til å høre på P4? Stort mer kultursnobb går det vel ikke an å bli.
torsdag 17. april 2008
Bonus på havet
Nå er det bonusen som skal redde bemanninga i kommunene, skriver Aftenposten og Kommunal Rapport. Flere kommuner gir heftige bonuser til folk som vil stille som sommervikarer i helsesektoren. 10.000 kroner lokker de ivrigste kommunene med.
Kommunene angriper problemet i feil ende. Utfordringen er å skaffe nok folk som vil gjøre den daglige jobben på sykehjemmene og i hjemmepleien rundt omkring i landet. Det er krevende, men den viktigste løsninga er besnærende enkel: gi dem en anstendig lønn!
265.000 i lønn når du har full ansiennitet er ikke godt betalt. Det er realiteten for hjelpepleierne rundt omkring i Norge. Et skikkelig fagbrev blir ikke verdsatt. At folk velger vekk omsorgssektoren når arbeidsgiverne bokstavelig talt setter så liten pris på jobben de gjør, kan ikke overraske noen.
Vi i Fagforbundet har selvfølgelig ikke noe imot at sommervikarer får skikkelig betalt. Men kommunene må lære leksa. De sier de er nødt til det fordi kampen om arbeidskrafta er så hard. Vel, våkn opp og innse at det gjelder hele året, ikke bare sommeren.
Kommunene må rett og slett innse at de er med i konkurransen om arbeidskrafta. Arbeidstakerne har andre muligheter enn for dårlig betalte jobber i hjemmetjenesten. Skal kommune-Norge tilby tjenester av høy kvalitet til folk som trenger omsorg, må man skaffe seg ansatte som kan jobben sin. Da må man tilby dem en skikkelig lønn. Vårt krav i oppgjøret er at ingen med full ansiennitet skal tjene mindre enn 300.000. Det hadde vært enn god start.
Kommunene angriper problemet i feil ende. Utfordringen er å skaffe nok folk som vil gjøre den daglige jobben på sykehjemmene og i hjemmepleien rundt omkring i landet. Det er krevende, men den viktigste løsninga er besnærende enkel: gi dem en anstendig lønn!
265.000 i lønn når du har full ansiennitet er ikke godt betalt. Det er realiteten for hjelpepleierne rundt omkring i Norge. Et skikkelig fagbrev blir ikke verdsatt. At folk velger vekk omsorgssektoren når arbeidsgiverne bokstavelig talt setter så liten pris på jobben de gjør, kan ikke overraske noen.
Vi i Fagforbundet har selvfølgelig ikke noe imot at sommervikarer får skikkelig betalt. Men kommunene må lære leksa. De sier de er nødt til det fordi kampen om arbeidskrafta er så hard. Vel, våkn opp og innse at det gjelder hele året, ikke bare sommeren.
Kommunene må rett og slett innse at de er med i konkurransen om arbeidskrafta. Arbeidstakerne har andre muligheter enn for dårlig betalte jobber i hjemmetjenesten. Skal kommune-Norge tilby tjenester av høy kvalitet til folk som trenger omsorg, må man skaffe seg ansatte som kan jobben sin. Da må man tilby dem en skikkelig lønn. Vårt krav i oppgjøret er at ingen med full ansiennitet skal tjene mindre enn 300.000. Det hadde vært enn god start.
onsdag 9. april 2008
Rasismekortet spilles igjen
Tvangsekteskapsoffer nektes opphold i Norge. Nå sendes hun tilbake til familien i hjemlandet. Ingen vet hva som venter henne.
Høres det grotesk ut? Det blir realiteten når Fremskrittspartiet spiller innvandrerkortet igjen. Nok en gang er det frykten og skepsisen til det fremmede som skal skaffe stemmer. Partiets politikk vil sende mennesker på flukt rett i hendene på forfølgerne deres, for noen vil det bety en sikker død.
Asyl får man hvis man er på flukt og liv og helse er truet. Det er ikke lett å få. Man skal bevise at man virkelig er flyktning. I Norge har vi tatt imot asylsøkere fra en rekke land. Folk som flykta fra kommunistene i Ungarn i '56, Tsjekkoslovakia i '68, Polen i '81. Eller kanskje fra Pinochet i Chile i '73. Vi har tatt imot folk som har flykta fra Milosevic i eks-Jugoslavia eller fra Saddam i Irak. For ikke å snakke om folk som har vært på flukt fra det reaksjonære regimet i Iran. Det er mennesker som må flykte for sin tro og sine meninger. Noen av dem kommer til Norge.
Nå vil Fremskrittspartiet stramme inn asylpolitikken. Det skal bli så vanskelig å få asyl at bare 100 stykker kommer til landet i året. Folk som ikke kan lese og skreve skal ikke få lov til å komme til Norge. Det skal heller ikke folk som er ressurssvake.
Jeg lurer på om Frp har tenkt over hva det egentlig betyr? Her er et par eksempler:
1. En ung kvinne skal tvangsgiftes i Iran. Familien gjør det klart at de vil drepe henne om hun ikke går med på ekteskapet. Hun klarer å flykte, og kommer seg til Norge. Her søker hun asyl. Dessverre kan hun ikke lese og skrive. Mener Fremskrittspartiet at hun ikke skal få opphold og må sendes tilbake til Iran?
2. En tibetansk familie kjemper for frihet for Tibet. De blir forfulgt av kinesiske myndigheter og frykter for sine liv. De flykter, og havner i Norge. Familien har med en søster som er psykisk utviklingshemmet, og dermed ressurssvak. Mener Fremskrittspartiet virkelig at hun skal tvangssendes tilbake til kineserne?
Dette er helt reelle eksempler på ting som kan skje. Det er den type folk som i dag får lov til å bli her i landet. Får Fremskrittspartiet gjennomslag for sin politikk betyr det å sende folk i den sikre død. Så mye kan da umulig noen få stemmer være verdt?
Høres det grotesk ut? Det blir realiteten når Fremskrittspartiet spiller innvandrerkortet igjen. Nok en gang er det frykten og skepsisen til det fremmede som skal skaffe stemmer. Partiets politikk vil sende mennesker på flukt rett i hendene på forfølgerne deres, for noen vil det bety en sikker død.
Asyl får man hvis man er på flukt og liv og helse er truet. Det er ikke lett å få. Man skal bevise at man virkelig er flyktning. I Norge har vi tatt imot asylsøkere fra en rekke land. Folk som flykta fra kommunistene i Ungarn i '56, Tsjekkoslovakia i '68, Polen i '81. Eller kanskje fra Pinochet i Chile i '73. Vi har tatt imot folk som har flykta fra Milosevic i eks-Jugoslavia eller fra Saddam i Irak. For ikke å snakke om folk som har vært på flukt fra det reaksjonære regimet i Iran. Det er mennesker som må flykte for sin tro og sine meninger. Noen av dem kommer til Norge.
Nå vil Fremskrittspartiet stramme inn asylpolitikken. Det skal bli så vanskelig å få asyl at bare 100 stykker kommer til landet i året. Folk som ikke kan lese og skreve skal ikke få lov til å komme til Norge. Det skal heller ikke folk som er ressurssvake.
Jeg lurer på om Frp har tenkt over hva det egentlig betyr? Her er et par eksempler:
1. En ung kvinne skal tvangsgiftes i Iran. Familien gjør det klart at de vil drepe henne om hun ikke går med på ekteskapet. Hun klarer å flykte, og kommer seg til Norge. Her søker hun asyl. Dessverre kan hun ikke lese og skrive. Mener Fremskrittspartiet at hun ikke skal få opphold og må sendes tilbake til Iran?
2. En tibetansk familie kjemper for frihet for Tibet. De blir forfulgt av kinesiske myndigheter og frykter for sine liv. De flykter, og havner i Norge. Familien har med en søster som er psykisk utviklingshemmet, og dermed ressurssvak. Mener Fremskrittspartiet virkelig at hun skal tvangssendes tilbake til kineserne?
Dette er helt reelle eksempler på ting som kan skje. Det er den type folk som i dag får lov til å bli her i landet. Får Fremskrittspartiet gjennomslag for sin politikk betyr det å sende folk i den sikre død. Så mye kan da umulig noen få stemmer være verdt?
lørdag 22. mars 2008
Likanes Lønnskommisjon
Nå har likelønnskommisjonen lagt fram sin innstilling. Det er gjort et viktig stykke arbeid med et viktig politikkområde. Verdsetting av kvinneyrkene er viktig for å oppnå målet om likelønn. Det kommende lønnsoppgjøret kan brukes fordelingspolitisk. Vi trenger kvinnefrontfag!
Kommisjonen tar til orde for at lønnsøkningen kan være større i offentlig sektor enn i privat. Det er jeg helt enig i. Det er større behov for lønnsvekst i offentlig enn i privat sektor. Forslaget innebærer et lønnsløft for utvalgte kvinnedominerte yrker i offentlig sektor. Om lag 3 milliarder kroner skal i forbindelse med en tariffrevisjon brukes til å heve lønnsnivået. De skal spyttes inn i en likelønnspott. I Finland har egne likelønnspotter til omsorgsyrker i offentlig sektor bidratt til å redusere lønnsforskjellene mellom kvinner og menn.
Det er derimot skuffende at kommisjonen ikke har kommet med mer konkrete forslag rundt deltidsproblematikken. Kvinner jobber fortsatt langt mer deltid og går oftere i turnusordninger enn menn. Hvorfor er det i kvinneyrkene vi finner de små deltidsstillingene? Kun 32 % av de ansatte i helse og sosialsektoren har heltidsstilling. Økt omfang av tjenester i offentlig sektor har gitt en økning av deltid og små stillinger. 4 av 5 undersysselsatte er kvinner, og det er påviselige lønnsforskjeller.Henger det kanskje sammen med at arbeidsgiver fortsatt tenker at det er mannen som skaffer gryn til grøten, mens kvinnens lønn kun er til for å spe på med? Det blir bare helt feil. I dagens samfunn finnes det i tillegg mange enslige forsørgere. Jeg mener forslag som lovfestet rett til heltid og likestilling av skift og turnus må vurderes. Lover retter imidlertid ikke på holdninger, det vil ta atskillig lenger tid.
Når det gjelder kommisjonens forslag om tredeling av fødselspermisjon, er jeg usikker på om det kan være en løsning til likelønn. Flere forskningsrapporter viser at kvinner havner i bakleksa i lønnsfastsetting når de tar svangerskapspermisjon. En løsning på dette er å gi begge ektefeller rett til full opptjening av permisjon i forhold til egen inntekt - ikke i forhold til kvinnens inntekt. Omsorgsoppgaver er et felles ansvar for kvinner og menn enten det gjelder egne barn eller sykdom og pleiebehov i nær familie. Omsorgsfokuset påvirker kvinners yrkesmønster i stor grad. Større likestilling på dette området må derfor vurderes i en større sammenheng. Kvinners situasjon og behov i forbindelse med svangerskap og fødsel er en del av denne vurderingen.
Kommisjonen tar til orde for at lønnsøkningen kan være større i offentlig sektor enn i privat. Det er jeg helt enig i. Det er større behov for lønnsvekst i offentlig enn i privat sektor. Forslaget innebærer et lønnsløft for utvalgte kvinnedominerte yrker i offentlig sektor. Om lag 3 milliarder kroner skal i forbindelse med en tariffrevisjon brukes til å heve lønnsnivået. De skal spyttes inn i en likelønnspott. I Finland har egne likelønnspotter til omsorgsyrker i offentlig sektor bidratt til å redusere lønnsforskjellene mellom kvinner og menn.
Det er derimot skuffende at kommisjonen ikke har kommet med mer konkrete forslag rundt deltidsproblematikken. Kvinner jobber fortsatt langt mer deltid og går oftere i turnusordninger enn menn. Hvorfor er det i kvinneyrkene vi finner de små deltidsstillingene? Kun 32 % av de ansatte i helse og sosialsektoren har heltidsstilling. Økt omfang av tjenester i offentlig sektor har gitt en økning av deltid og små stillinger. 4 av 5 undersysselsatte er kvinner, og det er påviselige lønnsforskjeller.Henger det kanskje sammen med at arbeidsgiver fortsatt tenker at det er mannen som skaffer gryn til grøten, mens kvinnens lønn kun er til for å spe på med? Det blir bare helt feil. I dagens samfunn finnes det i tillegg mange enslige forsørgere. Jeg mener forslag som lovfestet rett til heltid og likestilling av skift og turnus må vurderes. Lover retter imidlertid ikke på holdninger, det vil ta atskillig lenger tid.
Når det gjelder kommisjonens forslag om tredeling av fødselspermisjon, er jeg usikker på om det kan være en løsning til likelønn. Flere forskningsrapporter viser at kvinner havner i bakleksa i lønnsfastsetting når de tar svangerskapspermisjon. En løsning på dette er å gi begge ektefeller rett til full opptjening av permisjon i forhold til egen inntekt - ikke i forhold til kvinnens inntekt. Omsorgsoppgaver er et felles ansvar for kvinner og menn enten det gjelder egne barn eller sykdom og pleiebehov i nær familie. Omsorgsfokuset påvirker kvinners yrkesmønster i stor grad. Større likestilling på dette området må derfor vurderes i en større sammenheng. Kvinners situasjon og behov i forbindelse med svangerskap og fødsel er en del av denne vurderingen.
tirsdag 18. mars 2008
Administrasjonen tar omkamp i Tromsø
Rådmannen i Tromsø kommune utreder for tiden innføring av innsatsstyrt finansiering (ISF) i pleie- og omsorgstjenesten. Dette gjorde Tromsø også for tre år siden. Rådmannen tar altså omkamp til tross for at forslaget ble stemt ned av et flertall i det forrige kommunestyret, med AP og SV i spissen. De samme partiene styrer kommunen i dag.
Erfaringene med innsatsstyrt finansiering og bestiller/utførermodell i kommunene er at det skaper mer byråkrati, det legger til rette for konkurranseutsetting. Et annet resultat er at politikerne avgir makt til administrasjonen. Ikke rart at rådmannen ønsker dette, men hva med politikerne?
Rådmannen i Tromsø henter inspirasjonen fra New Public Management (NPM) orienterte modeller. Sentralt i ideen bak NPM er en forståelse av offentlig sektor som stivbeint, ineffektiv, uøkonomisk og preget av særinteresser. NPM har sitt utspring i land som Australia, New Zealand og Storbritannia. Hovedpoenget er å drive offentlige virksomheter som om de var private bedrifter i et konkurransemarked. Modellene bidrar til å forsterke markedsutviklingen av offentlig sektor og gjøre forskjellen mellom offentlig og privat minst mulig.
Medaljens bakside ved å følge en slik politikk, eksemplifisert med erfaringene fra Australia og New Zealand, er at sosiale ulikheter og sosial fattigdom synes å øke. NPM fører til økt byråkrati. Det sitter flere og flere på bestillerkontorene, mens færre utfører ren pleie. Når tjenestene settes bort til private blir det fokus på kontraktsstyring og dokumentasjon, noe som gir flere jurister og controllere.
Mange kommuner organiserer omsorgstjenester etter modeller fra næringslivet. Hjemmehjelp blir service, i stedet for omsorg, og pasientene blir kunder. Begrunnelsen for innføring av innsatsstyrt finansiering i pleie- og omsorgstjenesten er at det skal føre til likhet og rettferdighet i tjenestetildelingen. Resultatet blir isteden mer byråkrati og tjenester som er så rigid beskrevet at de blir vanskelige å endre. Dette ifølge forsker og professor Kirsten Thorsen ved NOVA.
ISF gjør det vanskeligere å endre hjelpen på kort sikt. Det er et mer rigid system. Svært mange brukere i hjemmetjenesten er veldig skrøpelige. Mange har ikke ressurser til å opptre som kunde på et marked, sier Kirsten Thorsen til Aftenposten.
Innsatsstyrt finansiering i eldreomsorgen forutsetter innføring av en bestiller/utførermodell. I Kristiansand kommune har man prøvd ISF av hjemmetjenesten i noen år nå. Der har kommunens bestillerkontor svulmet opp for å kunne håndtere bestilling av oppgaver som sykehjemmene og hjemmetjenesten skal utføre.
Fagforbundet er en aktiv pådriver for omstilling men en klar motstander av markedstilpasning og kvasimarkedsløsninger i offentlig sektor. Nettopp faren for økt byråkratisering har vært et hovedargument mot slike omstillinger. Når kommunale enheter skal sende regninger til hverandre, sier det seg selv at det må bli flere ansatte til å administrere dette.
Fagforbundet er opptatt av økt kvalitet i tjenestene. Vi tror at den enkelte eldre i Tromsø er mest opptatt av hvor mye tid de får med hjemmehjelpen, at vedkommende kan slå av en prat og ikke må haste videre og at det er kontinuitet i hvem det er som kommer hjem til dem. Derfor må pengene i omsorgssektoren dirigeres mer mot direkte tjenester til de eldre, ikke mot mer byråkrati.
For å innføre ISF i eldreomsorgen, må det utføres tidsstudier. Man må gå etter hjemmehjelpen med stoppeklokka. Her ligger det en innebygd fare for at den enkelte bli oppfordret til å jobbe fortere, for da vil enheten, avdelingen eller distriktet vedkommende jobber i komme bedre ut økonomisk.
Det siste ankepunktet til Fagforbundet er at innføring av ISF og bestiller/utførermodell kan brukes som redskap ved innføring av brukervalg og konkurranseutsetting av tjenestene. Hvis Tromsø-politikerne nå velger å vedta markedsmodellene som rådmannen foreslår, ligger uansett verktøyene da klare til bruk for dem som måtte ønske en slik utvikling.
Men vedtak er fortsatt ikke fattet. Det var svært positivt at de ansattes organisasjoner fikk flertall for å sette ned et partssammensatt utvalg som skal foreta en gjennomgang av pleie-, omsorgs og rehabiliteringstjenestene i Tromsø kommune. Det må kunne forventes at det rød-grønne flertallet i Tromsø følger opp flertallsvedtaket i AMU og avviser det foreliggende forslaget fra rådmannen. For det er jo fortsatt politikerne som har makta i Tromsø.
Erfaringene med innsatsstyrt finansiering og bestiller/utførermodell i kommunene er at det skaper mer byråkrati, det legger til rette for konkurranseutsetting. Et annet resultat er at politikerne avgir makt til administrasjonen. Ikke rart at rådmannen ønsker dette, men hva med politikerne?
Rådmannen i Tromsø henter inspirasjonen fra New Public Management (NPM) orienterte modeller. Sentralt i ideen bak NPM er en forståelse av offentlig sektor som stivbeint, ineffektiv, uøkonomisk og preget av særinteresser. NPM har sitt utspring i land som Australia, New Zealand og Storbritannia. Hovedpoenget er å drive offentlige virksomheter som om de var private bedrifter i et konkurransemarked. Modellene bidrar til å forsterke markedsutviklingen av offentlig sektor og gjøre forskjellen mellom offentlig og privat minst mulig.
Medaljens bakside ved å følge en slik politikk, eksemplifisert med erfaringene fra Australia og New Zealand, er at sosiale ulikheter og sosial fattigdom synes å øke. NPM fører til økt byråkrati. Det sitter flere og flere på bestillerkontorene, mens færre utfører ren pleie. Når tjenestene settes bort til private blir det fokus på kontraktsstyring og dokumentasjon, noe som gir flere jurister og controllere.
Mange kommuner organiserer omsorgstjenester etter modeller fra næringslivet. Hjemmehjelp blir service, i stedet for omsorg, og pasientene blir kunder. Begrunnelsen for innføring av innsatsstyrt finansiering i pleie- og omsorgstjenesten er at det skal føre til likhet og rettferdighet i tjenestetildelingen. Resultatet blir isteden mer byråkrati og tjenester som er så rigid beskrevet at de blir vanskelige å endre. Dette ifølge forsker og professor Kirsten Thorsen ved NOVA.
ISF gjør det vanskeligere å endre hjelpen på kort sikt. Det er et mer rigid system. Svært mange brukere i hjemmetjenesten er veldig skrøpelige. Mange har ikke ressurser til å opptre som kunde på et marked, sier Kirsten Thorsen til Aftenposten.
Innsatsstyrt finansiering i eldreomsorgen forutsetter innføring av en bestiller/utførermodell. I Kristiansand kommune har man prøvd ISF av hjemmetjenesten i noen år nå. Der har kommunens bestillerkontor svulmet opp for å kunne håndtere bestilling av oppgaver som sykehjemmene og hjemmetjenesten skal utføre.
Fagforbundet er en aktiv pådriver for omstilling men en klar motstander av markedstilpasning og kvasimarkedsløsninger i offentlig sektor. Nettopp faren for økt byråkratisering har vært et hovedargument mot slike omstillinger. Når kommunale enheter skal sende regninger til hverandre, sier det seg selv at det må bli flere ansatte til å administrere dette.
Fagforbundet er opptatt av økt kvalitet i tjenestene. Vi tror at den enkelte eldre i Tromsø er mest opptatt av hvor mye tid de får med hjemmehjelpen, at vedkommende kan slå av en prat og ikke må haste videre og at det er kontinuitet i hvem det er som kommer hjem til dem. Derfor må pengene i omsorgssektoren dirigeres mer mot direkte tjenester til de eldre, ikke mot mer byråkrati.
For å innføre ISF i eldreomsorgen, må det utføres tidsstudier. Man må gå etter hjemmehjelpen med stoppeklokka. Her ligger det en innebygd fare for at den enkelte bli oppfordret til å jobbe fortere, for da vil enheten, avdelingen eller distriktet vedkommende jobber i komme bedre ut økonomisk.
Det siste ankepunktet til Fagforbundet er at innføring av ISF og bestiller/utførermodell kan brukes som redskap ved innføring av brukervalg og konkurranseutsetting av tjenestene. Hvis Tromsø-politikerne nå velger å vedta markedsmodellene som rådmannen foreslår, ligger uansett verktøyene da klare til bruk for dem som måtte ønske en slik utvikling.
Men vedtak er fortsatt ikke fattet. Det var svært positivt at de ansattes organisasjoner fikk flertall for å sette ned et partssammensatt utvalg som skal foreta en gjennomgang av pleie-, omsorgs og rehabiliteringstjenestene i Tromsø kommune. Det må kunne forventes at det rød-grønne flertallet i Tromsø følger opp flertallsvedtaket i AMU og avviser det foreliggende forslaget fra rådmannen. For det er jo fortsatt politikerne som har makta i Tromsø.
lørdag 8. mars 2008
Rett person på rett plass vil spare sykehus for millionbeløp
Norge er på topp i Europa når det gjelder legeårsverk og sykepleierårsverk per innbygger i sykehusene. Lønnskostnadene alene står for mer enn 70 prosent av sykehusenes utgifter. Ikke rart det blir dyrt å drive sykehus!
Min påstand er at dersom sykehusene hadde organisert arbeidet annerledes, for eksempel ved å sette sekretærer til sekretærarbeid og hjelpepleiere til pleieoppgaver, da hadde sykehusene spart million- om ikke milliardbeløp.
Arbeidsgiverforeningen Spekter la nylig fram tall som viser at Norge ligger som nummer to i Europa når det gjelder legeårsverk per innbygger. Når det gjelder sykepleierårsverk, ligger Norge desidert på topp. Men ser vi på antall hjelpepleiere og barnepleiere, blir konklusjonen den stikk motsatte, der er antall årsverk redusert og lavest i Europa. Det er en liten økning i administrativt personell. Sykehusene har altså bemannet opp med "dyre" sykepleiere og bemannet ned på hjelpepleiersiden der lønningene er lavere. Kontorsekretærer er heller ikke satt inn i særlig grad for å avlaste alle de nye legene. Totalt har antall ansatte i Sykehus-Norge økt fra 67 098 til 94 923 fra 1995 til 2006.
Det er selvsagt bra hvis det er sånn at antall legeårsverk øker behandlingskapasiteten i norske sykehus. Det er riktig at det behandles flere pasienter i dag enn bare for noen få år siden. Samtidig viser de samme tallene fra Spekter at norske leger og sykepleiere behandler færre pasienter enn sine tyske og finske kolleger. Noe av forklaringen ligger kanskje i det Aftenposten beskriver i dagens avis:
- Vi må være vår egen sekretær og gjøre en masse andre ting enn direkte pasientbehandling. Det gjelder også sykepleierne, sier lege Aasmund Bredeli.
I disse dager skal sykehusene kutte i budsjetter og nedbemanne. Det er snakk om oppsigelser av mange hundre årsverk. Hvilke yrkesgrupper går det så ut over? Jo, hjelpepleiere og annet personell som hjelper annet helsepersonell. Fagforbundet vil forfølge disse oppsigelsen fordi vi tror at oppgavene må utføres av noen når disse forsvinner.
Flere ledere ved sykehus har sagt at de ikke ønsker hjelpepleiere ved sine sykehus, og ved flere sykehus er yrkesgruppen så godt som utradert. Det er de samme sykehuslederen som heller ikke vil ta i mot lærlinger - de nye helsefagarbeiderne. Hvem er så avdelingsledere i norske sykehus? Jo det er sykepleiere og leger.
Kun et av de 16 foretakene i Helse Sør Øst har opprettet læreplasser for det nye helsefagarbeiderfaget. Helsefagarbeiderutdanningen er en unik utdanning tilpasset fremtidig behov for å kunne se sammenhengen mellom første og andrelinjetjenesten. Tatt i betraktning det enorme behovet for pleiepersonell i årene som kommer, virker det lite framtidsrettet ikke å satse på de yrkesgrupper som utdannes til pleieoppgaver. Det brukes store summer til vikarbyråer for å fylle "behovet" for sykepleiere. Samtidig blir hjelpepleierne fjernet. Disse har gjennom sin utdanning og erfaring opparbeidet formell kunnskap og realkompetanse. Å bruke midlertidige (og dyre) vikarer istedenfor egne ansatte med lang erfaring er i beste fall dyrt og dumt, i verste fall er det et symptom på svært kortsiktig tenkning og en dårlig. arbeidsgiverpolitikk. Ved å fjerne yrkesgruppene som er spesialisert på pleie, nemlig hjelpepleierne, forsvinner kontinuiteten i pleien.
Det vil alltid være pasienter i sengene som trenger hjelp. Det vil alltid være behov for helsefagarbeidernes og hjelpepleiernes kompetanse. Dersom den systematiske fjerningen av pleiepersonell ikke stoppes, tror Fagforbundet at alternativet vil bli en framvekst av en gruppe med ufaglærte til å bistå sykepleierne til pleie- og omsorgsoppgaver. En slik utvikling ser vi i England. Spørsmålet vi stiller oss er om dette er en ønsket utvikling i Norge.
Min påstand er at dersom sykehusene hadde organisert arbeidet annerledes, for eksempel ved å sette sekretærer til sekretærarbeid og hjelpepleiere til pleieoppgaver, da hadde sykehusene spart million- om ikke milliardbeløp.
Arbeidsgiverforeningen Spekter la nylig fram tall som viser at Norge ligger som nummer to i Europa når det gjelder legeårsverk per innbygger. Når det gjelder sykepleierårsverk, ligger Norge desidert på topp. Men ser vi på antall hjelpepleiere og barnepleiere, blir konklusjonen den stikk motsatte, der er antall årsverk redusert og lavest i Europa. Det er en liten økning i administrativt personell. Sykehusene har altså bemannet opp med "dyre" sykepleiere og bemannet ned på hjelpepleiersiden der lønningene er lavere. Kontorsekretærer er heller ikke satt inn i særlig grad for å avlaste alle de nye legene. Totalt har antall ansatte i Sykehus-Norge økt fra 67 098 til 94 923 fra 1995 til 2006.
Det er selvsagt bra hvis det er sånn at antall legeårsverk øker behandlingskapasiteten i norske sykehus. Det er riktig at det behandles flere pasienter i dag enn bare for noen få år siden. Samtidig viser de samme tallene fra Spekter at norske leger og sykepleiere behandler færre pasienter enn sine tyske og finske kolleger. Noe av forklaringen ligger kanskje i det Aftenposten beskriver i dagens avis:
- Vi må være vår egen sekretær og gjøre en masse andre ting enn direkte pasientbehandling. Det gjelder også sykepleierne, sier lege Aasmund Bredeli.
I disse dager skal sykehusene kutte i budsjetter og nedbemanne. Det er snakk om oppsigelser av mange hundre årsverk. Hvilke yrkesgrupper går det så ut over? Jo, hjelpepleiere og annet personell som hjelper annet helsepersonell. Fagforbundet vil forfølge disse oppsigelsen fordi vi tror at oppgavene må utføres av noen når disse forsvinner.
Flere ledere ved sykehus har sagt at de ikke ønsker hjelpepleiere ved sine sykehus, og ved flere sykehus er yrkesgruppen så godt som utradert. Det er de samme sykehuslederen som heller ikke vil ta i mot lærlinger - de nye helsefagarbeiderne. Hvem er så avdelingsledere i norske sykehus? Jo det er sykepleiere og leger.
Kun et av de 16 foretakene i Helse Sør Øst har opprettet læreplasser for det nye helsefagarbeiderfaget. Helsefagarbeiderutdanningen er en unik utdanning tilpasset fremtidig behov for å kunne se sammenhengen mellom første og andrelinjetjenesten. Tatt i betraktning det enorme behovet for pleiepersonell i årene som kommer, virker det lite framtidsrettet ikke å satse på de yrkesgrupper som utdannes til pleieoppgaver. Det brukes store summer til vikarbyråer for å fylle "behovet" for sykepleiere. Samtidig blir hjelpepleierne fjernet. Disse har gjennom sin utdanning og erfaring opparbeidet formell kunnskap og realkompetanse. Å bruke midlertidige (og dyre) vikarer istedenfor egne ansatte med lang erfaring er i beste fall dyrt og dumt, i verste fall er det et symptom på svært kortsiktig tenkning og en dårlig. arbeidsgiverpolitikk. Ved å fjerne yrkesgruppene som er spesialisert på pleie, nemlig hjelpepleierne, forsvinner kontinuiteten i pleien.
Det vil alltid være pasienter i sengene som trenger hjelp. Det vil alltid være behov for helsefagarbeidernes og hjelpepleiernes kompetanse. Dersom den systematiske fjerningen av pleiepersonell ikke stoppes, tror Fagforbundet at alternativet vil bli en framvekst av en gruppe med ufaglærte til å bistå sykepleierne til pleie- og omsorgsoppgaver. En slik utvikling ser vi i England. Spørsmålet vi stiller oss er om dette er en ønsket utvikling i Norge.
mandag 4. februar 2008
Private regnskapsregler er uegnet for offentlig helsetilbud
Vi bruker over 84 milliarder på sykehus og helsetjenester i Norge. Det er mer enn noen sinne. Likevel fortsetter nedskjæringene, nedbemanningen og nedbyggingen av sykehus og andre institusjoner i spesialisthelsetjenesten. Noe må gjøres. Og hvorfor ikke begynne med måten regnskapene føres på.
Vi spør oss: Har sykehusreformen fra 2002 lagt til rette for en mer helhetlig styring av spesialisthelsetjenesten? Er private regnskapsregler beregnet på forretningsdrift, til pasientens beste?
I 2002 ble sykehusene overført fra fylkeskommunene til staten og organisert i foretak. Målene med reformen var bedre politisk og økonomisk styring, bedre kvalitet på helsetjenestene, bedre tilgjengelighet på helsetjenester og mer likt helsetilbud over hele landet.
Flere forskningsinstitusjoner har evaluert effektene av omorganiseringen på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet. De har vurdert resultatene av reformen opp mot målene. Til tross for at evalueringene viser at reformen ikke har nådd målene, konkluderer Helse- og omsorgsdepartementet med at sykehusreformen både var nødvendig og vellykket.
Helseforetakene har siden reformen ble innført kommet opp i et samlet underskudd på 18 milliarder kroner. De siste årene oppleves av de ansatte som en sammenhengende omstillingsprosess som går på helsa løs, uten at økonomien er blitt friskmeldt. Det er riktig at vi behandler stadig fler, og at vi har ett av verdens beste helsevesen. Men ansvar og roller har ikke blitt klarere og økonomien har ikke blitt bedre.
Professor i forvaltningsøkonomi ved Høgskolen i Hedmark, Bjarne Jensen dokumenterer i to ferske rapporter at underskuddene er konstruerte og skyldes et feilslått økonomistyringssystem. Han påpeker at underskuddene er en følge av regnskapsreglene som er hentet fra privat sektor. Disse ble innført med sykehusreformen. Hensikten med innføringen av regnskapsreglene i sykehus var å sikre god oversikt og styring med økonomien. Jensen mener resultatet er blitt det motsatte. Avkastning på kapital og størst mulig overskudd ikke er noe sentralt mål i offentlig sektor. Jensen mener det tidligere offentlige økonomistyringssystemet ville betydd et netto overskudd på 3,3 milliarder kroner for helseforetakene i perioden 2002-2006. Det står i sterk kontrast til elendighetsbeskrivelsene med 18 milliarder kroner i underskudd.
Følgende eksempel viser hvor galt det kan bli: Universitetssykehuset Nord Norge HF (UNN) solgte i 2006 en eiendom på Senja. Salgssummen endte på kroner 600.000 kroner. I regnskapet stod eiendommen oppført med en verdi på 24,5 millioner kroner. Dette gjorde at de med ett fikk et minus på 23,9 millioner i regnskapet. Konklusjonen på transaksjonen blir at UNN ikke klarer å forvalte sin kapital fordi det regnskapsmessig ender opp med et stort underskudd på årsregnskapet for 2006. Og ut fra dette underskuddet blir sykehuset pålagt store innsparinger!
Hensikten med helseforetakene er ikke å skape økonomisk overskudd eller avkastning på innskutt kapital. Sykehusene er til for å gi befolkningen lik tilgang på gode helsetjenester. De skal gi befolkningen et forutsigbart og trygt helsetilbud når behovet melder seg. Sørlandet sykehus utreder nå om det kan være lønnsomt å legge ned fødeavdelingen i Flekkefjord, samt flytte deler av den kirurgiske aktiviteten til Kristiansand. Tenkningen strider mot politiske mål og verdier som tilgjengelighet og trygghet. Det skal ikke være lønnsomhetsbetraktninger som skal styre valgene i denne sektoren, verken når det gjelder sykehusstruktur eller tjenestetilbud til befolkningen.
Saken om Sykehuspartner er et annet eksempel på hvordan det går når forretningsprinsipper styrer utviklingen. Meningen var at selskapet Sykehuspartner skulle spare gamle Helse Sør for 62 millioner ved å tilby blant annet felles lønnsutbetaling og ikt-tjenester. Resultatet er i stedet blitt ekstrakostnader i millionklassen. Det viser en ny rapport fra Ernst &Young. På tross av dette har styret i Helse Sør-Øst bestemt seg for at alle helseforetakene i regionen skal kjøpe tjenester fra Sykehuspartner. - Til sammen har vi merutgifter på mellom 25 og 35 millioner ved å bruke Sykehuspartner, sier Jomar Kuvås, direktør for interne tjenester på Rikshospitalet til Nationen (18.12.2007). Konsekvensen av vedtaket blir dessverre en rasering av tilbudet til pasientene.
LO og Fagforbundet er opptatt av å finne gode løsninger på den umulige økonomiske situasjonen spesialisthelsetjenesten har kommet i de siste årene. Vi mener at bruken av de private regnskapsreglene fører til nedbygging av sykehusenes tilbud og svekking av den parlamentariske kontrollen med skattebetalernes midler. Disse regnskapsreglene er uegnet i offentlig sektor.
Fagforbundet mener at den økonomiske styringen av helseforetakene må skje etter de samme prinsipper som for den offentlige forvaltningen forøvrig. Regnskapslovens prinsipper bidrar til en allmenn forvirring om foretakenes egentlige økonomiske situasjon, og derfor ikke er egnet. New Public Management og kvasimarkeder, bidrar ikke til at helseforetakenes overordnede mål kan nås.
Vi spør oss: Har sykehusreformen fra 2002 lagt til rette for en mer helhetlig styring av spesialisthelsetjenesten? Er private regnskapsregler beregnet på forretningsdrift, til pasientens beste?
I 2002 ble sykehusene overført fra fylkeskommunene til staten og organisert i foretak. Målene med reformen var bedre politisk og økonomisk styring, bedre kvalitet på helsetjenestene, bedre tilgjengelighet på helsetjenester og mer likt helsetilbud over hele landet.
Flere forskningsinstitusjoner har evaluert effektene av omorganiseringen på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet. De har vurdert resultatene av reformen opp mot målene. Til tross for at evalueringene viser at reformen ikke har nådd målene, konkluderer Helse- og omsorgsdepartementet med at sykehusreformen både var nødvendig og vellykket.
Helseforetakene har siden reformen ble innført kommet opp i et samlet underskudd på 18 milliarder kroner. De siste årene oppleves av de ansatte som en sammenhengende omstillingsprosess som går på helsa løs, uten at økonomien er blitt friskmeldt. Det er riktig at vi behandler stadig fler, og at vi har ett av verdens beste helsevesen. Men ansvar og roller har ikke blitt klarere og økonomien har ikke blitt bedre.
Professor i forvaltningsøkonomi ved Høgskolen i Hedmark, Bjarne Jensen dokumenterer i to ferske rapporter at underskuddene er konstruerte og skyldes et feilslått økonomistyringssystem. Han påpeker at underskuddene er en følge av regnskapsreglene som er hentet fra privat sektor. Disse ble innført med sykehusreformen. Hensikten med innføringen av regnskapsreglene i sykehus var å sikre god oversikt og styring med økonomien. Jensen mener resultatet er blitt det motsatte. Avkastning på kapital og størst mulig overskudd ikke er noe sentralt mål i offentlig sektor. Jensen mener det tidligere offentlige økonomistyringssystemet ville betydd et netto overskudd på 3,3 milliarder kroner for helseforetakene i perioden 2002-2006. Det står i sterk kontrast til elendighetsbeskrivelsene med 18 milliarder kroner i underskudd.
Følgende eksempel viser hvor galt det kan bli: Universitetssykehuset Nord Norge HF (UNN) solgte i 2006 en eiendom på Senja. Salgssummen endte på kroner 600.000 kroner. I regnskapet stod eiendommen oppført med en verdi på 24,5 millioner kroner. Dette gjorde at de med ett fikk et minus på 23,9 millioner i regnskapet. Konklusjonen på transaksjonen blir at UNN ikke klarer å forvalte sin kapital fordi det regnskapsmessig ender opp med et stort underskudd på årsregnskapet for 2006. Og ut fra dette underskuddet blir sykehuset pålagt store innsparinger!
Hensikten med helseforetakene er ikke å skape økonomisk overskudd eller avkastning på innskutt kapital. Sykehusene er til for å gi befolkningen lik tilgang på gode helsetjenester. De skal gi befolkningen et forutsigbart og trygt helsetilbud når behovet melder seg. Sørlandet sykehus utreder nå om det kan være lønnsomt å legge ned fødeavdelingen i Flekkefjord, samt flytte deler av den kirurgiske aktiviteten til Kristiansand. Tenkningen strider mot politiske mål og verdier som tilgjengelighet og trygghet. Det skal ikke være lønnsomhetsbetraktninger som skal styre valgene i denne sektoren, verken når det gjelder sykehusstruktur eller tjenestetilbud til befolkningen.
Saken om Sykehuspartner er et annet eksempel på hvordan det går når forretningsprinsipper styrer utviklingen. Meningen var at selskapet Sykehuspartner skulle spare gamle Helse Sør for 62 millioner ved å tilby blant annet felles lønnsutbetaling og ikt-tjenester. Resultatet er i stedet blitt ekstrakostnader i millionklassen. Det viser en ny rapport fra Ernst &Young. På tross av dette har styret i Helse Sør-Øst bestemt seg for at alle helseforetakene i regionen skal kjøpe tjenester fra Sykehuspartner. - Til sammen har vi merutgifter på mellom 25 og 35 millioner ved å bruke Sykehuspartner, sier Jomar Kuvås, direktør for interne tjenester på Rikshospitalet til Nationen (18.12.2007). Konsekvensen av vedtaket blir dessverre en rasering av tilbudet til pasientene.
LO og Fagforbundet er opptatt av å finne gode løsninger på den umulige økonomiske situasjonen spesialisthelsetjenesten har kommet i de siste årene. Vi mener at bruken av de private regnskapsreglene fører til nedbygging av sykehusenes tilbud og svekking av den parlamentariske kontrollen med skattebetalernes midler. Disse regnskapsreglene er uegnet i offentlig sektor.
Fagforbundet mener at den økonomiske styringen av helseforetakene må skje etter de samme prinsipper som for den offentlige forvaltningen forøvrig. Regnskapslovens prinsipper bidrar til en allmenn forvirring om foretakenes egentlige økonomiske situasjon, og derfor ikke er egnet. New Public Management og kvasimarkeder, bidrar ikke til at helseforetakenes overordnede mål kan nås.
fredag 25. januar 2008
En annen verden er mulig!
Den 26. januar er det enda en global markering for en mer rettferdig verden ”En annen verden er mulig” er slagordet for denne dagen. Dette er slagordet til bevegelsen World Social Forum.
Selv om det ikke arrangeres noe sosialt forum i 2008, vil grasrotbevegelser, fagorganiserte, miljøforkjempere og andre helt sikkert mobilisere til markeringer på førstkommende lørdag. Det er viktig med folkelig engasjement, men enda viktigere er det med forpliktende samarbeid mellom verdens politiske ledere.
I 2000 vedtok FN åtte mål for å bekjempe fattigdommen i verden, de såkalte Tusenårsmålene. Det går fort fram til år 2015, året da FNs tusenårsmål skal nås. Og det er viktigere enn noen gang at verdens politiske ledere setter alt inn på å oppfylle målene de selv har satt seg. Det gjelder både nasjonalt og globalt.
Hva er så oppnådd - og hva gjøres?
1. Fattigdom: Det har blitt færre fattige i verden. Men det er fortsatt nærmere en milliard som lever for mindre enn en dollar om dagen. Og forskjellene er enorme. Det østlige Asia og stillehavsområdene har flere kommet seg ut av fattigdommen, men i det sørlige Afrika øker fattigdommen. Når det gjelder å halvere antall mennesker som sulter, er framgangen langt dårligere. Også her ligger det sørlige Afrika sapesielt dårlig an.
2. Skolegang: Flere land (feks. Kenya, Ghana, Burundi, Etiopia) og flere barn har fått gratis skolegang for alle. Men det er fortsatt 77 millioner barn som ikke får grunnskoleutdanning. Utdanning er viktig fordi det reduserer fattigdom og ulikhet, forbedrer helse og bedrer sosiale vilkår. Det er også ifølge mange det viktigste grunnlaget for en stabil økonomisk utvikling. Mange steder er dårlige skoler, langs skolevei, høye kostnader kombinert med behov for barnas arbeidskraft det som trekker i motsatt retning. I tillegg må kjønnsdiskrimineringen som begrenser jenters tilgang til utdanning bort.
3. Likestilling: Vi har 13 kvinnelige statsledere i verden. Selv om vi liker å tenke at vi er flinke på likestilling i Norge, ga kommunevalget bare 37,5 prosent kvinnelige representanter i kommunestyrene, noe som er ny rekord. Rwanda er best i verden med neste 50 prosent kvinner i Representantenes hus.
4. Redusert barnedødelighet: 9,7 millioner barn under fem år dør hvert år. Det er en nedgang fra mer enn 12 millioner døde barn i 1990. De fleste av disse barna dør i utviklingsland, av årsaker som kan forebygges og som det finnes kjente og rimelige midler mot. Her bidrar den norske regjeringen med 1 milliard kroner til Global Health Initiative. Målet er bedre helse for mor og barn og dette oppnås blant annet gjennom omfattende vaksinering.
5. Bedre mødrehelse: Hvert minutt dør en kvinne mens hun føder. Mer enn 500.000 dør hvert år av komplikasjoner i forbindelse med svangerskap. Mer enn 99 prosent av dødsfall blant mødre forekommer i fattige land, først og fremst i Afrika sør for Sahara og i Sør-Asia De fleste dødsfall blant mødre kunne vært forhindret omkvinner hadde hatt tilgang til profesjonell omsorg. Kvalitetsomsorg omfatter hjelp før og under svangerskapet og under og etter fødselen, så vel som sikker abort.
6. Bekjempe Hiv/Aids, malaria og andre dødelige sykdommer: I dag mottar 2 millioner mennesker medisinsk (antiretroviral) behandling for hiv/aids. Det er derimot ca 7,1 millioner mennesker som kunne trenge denne behandlingen. Antallet mennesker med hiv/aids bare øker. Malaria dreper 1 million mennesker hvert år. De fleste er barn. I Mozambik deler regjeringen ut myggnett til gravide kvinner og barn. Dette er en effektiv og billig måte å forhindre bitt og smitte på.
7. Bærekraftig utvikling: De fattigste vil antageligvis også bli hardest rammet av forurensning i luft og vann, og matproduksjon som ikke er bærekraftig. Bedre forvaltning av miljøet kan forbedre livskvalitet, bedre produktivitet, og føre til en mer bærekraftig utvikling. Helsefarlig vann og dårlige sanitærforhold årsak til cirka 80 prosent av alle sykdomstilfeller i verden. Heldigvis har det skjedd en erkjennelse av at dette er et problem det haster å gjøre noe med. La oss håpe at erkjennelsen fører til handling!
8. Globalt partnerskap: Verdens fattigste land betaler over 100 millioner dollar hver dag til den rike verden. Mål åtte legger et tydelig ansvar på de rike landene. Det stiller krav til institusjonene og landene som gir lån og bistand. Dette innebærer mer rettferdige handelsregler, gjeldsslette for de fattigste landene, og økte bistandsbudsjetter. Vår regjering har som mål å gi en prosent av BNP i bistand. Nå er det på tide å innfri dette løftet fra Soria- Moria!
Selv om det ikke arrangeres noe sosialt forum i 2008, vil grasrotbevegelser, fagorganiserte, miljøforkjempere og andre helt sikkert mobilisere til markeringer på førstkommende lørdag. Det er viktig med folkelig engasjement, men enda viktigere er det med forpliktende samarbeid mellom verdens politiske ledere.
I 2000 vedtok FN åtte mål for å bekjempe fattigdommen i verden, de såkalte Tusenårsmålene. Det går fort fram til år 2015, året da FNs tusenårsmål skal nås. Og det er viktigere enn noen gang at verdens politiske ledere setter alt inn på å oppfylle målene de selv har satt seg. Det gjelder både nasjonalt og globalt.
Hva er så oppnådd - og hva gjøres?
1. Fattigdom: Det har blitt færre fattige i verden. Men det er fortsatt nærmere en milliard som lever for mindre enn en dollar om dagen. Og forskjellene er enorme. Det østlige Asia og stillehavsområdene har flere kommet seg ut av fattigdommen, men i det sørlige Afrika øker fattigdommen. Når det gjelder å halvere antall mennesker som sulter, er framgangen langt dårligere. Også her ligger det sørlige Afrika sapesielt dårlig an.
2. Skolegang: Flere land (feks. Kenya, Ghana, Burundi, Etiopia) og flere barn har fått gratis skolegang for alle. Men det er fortsatt 77 millioner barn som ikke får grunnskoleutdanning. Utdanning er viktig fordi det reduserer fattigdom og ulikhet, forbedrer helse og bedrer sosiale vilkår. Det er også ifølge mange det viktigste grunnlaget for en stabil økonomisk utvikling. Mange steder er dårlige skoler, langs skolevei, høye kostnader kombinert med behov for barnas arbeidskraft det som trekker i motsatt retning. I tillegg må kjønnsdiskrimineringen som begrenser jenters tilgang til utdanning bort.
3. Likestilling: Vi har 13 kvinnelige statsledere i verden. Selv om vi liker å tenke at vi er flinke på likestilling i Norge, ga kommunevalget bare 37,5 prosent kvinnelige representanter i kommunestyrene, noe som er ny rekord. Rwanda er best i verden med neste 50 prosent kvinner i Representantenes hus.
4. Redusert barnedødelighet: 9,7 millioner barn under fem år dør hvert år. Det er en nedgang fra mer enn 12 millioner døde barn i 1990. De fleste av disse barna dør i utviklingsland, av årsaker som kan forebygges og som det finnes kjente og rimelige midler mot. Her bidrar den norske regjeringen med 1 milliard kroner til Global Health Initiative. Målet er bedre helse for mor og barn og dette oppnås blant annet gjennom omfattende vaksinering.
5. Bedre mødrehelse: Hvert minutt dør en kvinne mens hun føder. Mer enn 500.000 dør hvert år av komplikasjoner i forbindelse med svangerskap. Mer enn 99 prosent av dødsfall blant mødre forekommer i fattige land, først og fremst i Afrika sør for Sahara og i Sør-Asia De fleste dødsfall blant mødre kunne vært forhindret omkvinner hadde hatt tilgang til profesjonell omsorg. Kvalitetsomsorg omfatter hjelp før og under svangerskapet og under og etter fødselen, så vel som sikker abort.
6. Bekjempe Hiv/Aids, malaria og andre dødelige sykdommer: I dag mottar 2 millioner mennesker medisinsk (antiretroviral) behandling for hiv/aids. Det er derimot ca 7,1 millioner mennesker som kunne trenge denne behandlingen. Antallet mennesker med hiv/aids bare øker. Malaria dreper 1 million mennesker hvert år. De fleste er barn. I Mozambik deler regjeringen ut myggnett til gravide kvinner og barn. Dette er en effektiv og billig måte å forhindre bitt og smitte på.
7. Bærekraftig utvikling: De fattigste vil antageligvis også bli hardest rammet av forurensning i luft og vann, og matproduksjon som ikke er bærekraftig. Bedre forvaltning av miljøet kan forbedre livskvalitet, bedre produktivitet, og føre til en mer bærekraftig utvikling. Helsefarlig vann og dårlige sanitærforhold årsak til cirka 80 prosent av alle sykdomstilfeller i verden. Heldigvis har det skjedd en erkjennelse av at dette er et problem det haster å gjøre noe med. La oss håpe at erkjennelsen fører til handling!
8. Globalt partnerskap: Verdens fattigste land betaler over 100 millioner dollar hver dag til den rike verden. Mål åtte legger et tydelig ansvar på de rike landene. Det stiller krav til institusjonene og landene som gir lån og bistand. Dette innebærer mer rettferdige handelsregler, gjeldsslette for de fattigste landene, og økte bistandsbudsjetter. Vår regjering har som mål å gi en prosent av BNP i bistand. Nå er det på tide å innfri dette løftet fra Soria- Moria!
fredag 18. januar 2008
Kvinner tjener bare 85 prosent av det menn gjør, selv når man tar hensyn til arbeidstid. Samtidig pålegger likestillingsloven arbeidsgiver å lønne kvinner og menn på samme måte uten hensyn til kjønn. Her må noe gjøres - og vi kan starte ved årets lønnsoppgjør.
Kvinner hadde gjennomsnittlig en månedslønn på 27.700 kroner i 2005, mens månedslønnen for menn var 32.700 kroner. Det viser nye tall fra SSB. Likestillingslovens § 5 sier at "kvinner og menn i samme virksomhet skal ha lik lønn for samme arbeid eller arbeid av lik verdi".
Vi mangler ikke dokumentasjon på lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Vi vet til og med ganske mye om hvorfor disse forskjellene oppstår:
For det første har vi et kjønnsdelt arbeidsmarked. Kvinner har over 90 prosent av jobbene i yrker som handler om omsorg for barn, ungdom og eldre. Egentlig finnes det ikke noen viktigere jobber i samfunnet enn disse! Derfor er det dumt at ikke flere menn velger å jobbe i barnehagen eller på sykehjemmet, men det kan ha med lønna å gjøre. Disse jobbene er betraktelig dårligere betalt enn andre kommunale jobber med tilsvarende ansvar der menn dominerer. Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet virker ikke så lett å endre over natta. Jenter velger fortsatt omsorgsyrker mens gutta er i flertall på ingeniørstudier og byggfag. Men vi vil jo ikke at kvinner skal slutte å velge disse yrkene. Hvem skulle da ta seg av våre gamle?!
For det andre handler likelønn om fordeling - både når det gjelder hvem som tar omsorgsbyrden i det enkelte hjem, men også om fordeling i samfunnet. Flere forskningsrapporter peker på at kvinner havner i bakleksa i forhold til lønnsfastsetting når hun tar svangerskapspermisjon. En løsning på dette er å gi begge ektefeller rett til full opptjening av permisjon i forhold til egen inntekt - ikke i forhold til kvinnens inntekt. Når det gjelder samfunnets fordelingspolitikk så mener Fagforbundet at lønnsoppgjøret kan brukes fordelingspolitisk. Det kommer jeg tilbake til.
For det tredje handler likelønn om holdninger. Lønnsforskjellene handler også om respekt og verdsetting. Hvorfor er det sånn at kvinner kan man tilby knapper og glansbilder? Hvorfor er det sånn at det er i kvinneyrkene vi finner de små deltidsstillingene? Kan det henge sammen med at arbeidsgiver fortsatt tenker at det er mannen som har forsørgeransvaret mens kvinnens oppgave bare er å "spe" på familiens inntekt? Det blir jo helt feil. I dagens samfunn finnes det mange enslige forsørgere. Lovfestet rett til heltid er en vei å gå, men lover retter ikke på holdninger. Det tar atskillig lengre tid.
Det sies at mange kvinner ønsker å jobbe deltid. De finnes, ja. Men regelen når stillinger skal utlyses må være heltid, slik at man kan få en lønn å leve av. En deltidsstilling uten utsikt til utvidelse gir deg ikke lån til egen bolig. Dette er uverdig - her har kommunene en jobb å gjøre!
Eldreforliket som nylig ble inngått i Stortinget innebære 60.000 nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger de neste 20 årene. For å få noen til å jobbe i disse stillingene må lønna opp.I Finland har egne likelønnspotter til omsorgsyrker i offentlig sektor bidratt til å redusere lønnsforskjellene mellom kvinner og menn, skriver Pirkko Mäkinen, Likestillingsombud i Finland. Dette kan være en vei å gå.
Likelønnskommisjonen avgir sin rapport 1. mars 2008 - det vil si midt under tariffoppgjøret. I år er det kvinner i omsorgs- og lavtlønnsyrker som bør prioriteres. Og det bør tas et skikkelig grep for å gjøre noe med likelønn. Vi vet nok. Derfor nøyer vi oss ikke med flere arbeidsgrupper - handling må til.
Kvinner hadde gjennomsnittlig en månedslønn på 27.700 kroner i 2005, mens månedslønnen for menn var 32.700 kroner. Det viser nye tall fra SSB. Likestillingslovens § 5 sier at "kvinner og menn i samme virksomhet skal ha lik lønn for samme arbeid eller arbeid av lik verdi".
Vi mangler ikke dokumentasjon på lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Vi vet til og med ganske mye om hvorfor disse forskjellene oppstår:
For det første har vi et kjønnsdelt arbeidsmarked. Kvinner har over 90 prosent av jobbene i yrker som handler om omsorg for barn, ungdom og eldre. Egentlig finnes det ikke noen viktigere jobber i samfunnet enn disse! Derfor er det dumt at ikke flere menn velger å jobbe i barnehagen eller på sykehjemmet, men det kan ha med lønna å gjøre. Disse jobbene er betraktelig dårligere betalt enn andre kommunale jobber med tilsvarende ansvar der menn dominerer. Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet virker ikke så lett å endre over natta. Jenter velger fortsatt omsorgsyrker mens gutta er i flertall på ingeniørstudier og byggfag. Men vi vil jo ikke at kvinner skal slutte å velge disse yrkene. Hvem skulle da ta seg av våre gamle?!
For det andre handler likelønn om fordeling - både når det gjelder hvem som tar omsorgsbyrden i det enkelte hjem, men også om fordeling i samfunnet. Flere forskningsrapporter peker på at kvinner havner i bakleksa i forhold til lønnsfastsetting når hun tar svangerskapspermisjon. En løsning på dette er å gi begge ektefeller rett til full opptjening av permisjon i forhold til egen inntekt - ikke i forhold til kvinnens inntekt. Når det gjelder samfunnets fordelingspolitikk så mener Fagforbundet at lønnsoppgjøret kan brukes fordelingspolitisk. Det kommer jeg tilbake til.
For det tredje handler likelønn om holdninger. Lønnsforskjellene handler også om respekt og verdsetting. Hvorfor er det sånn at kvinner kan man tilby knapper og glansbilder? Hvorfor er det sånn at det er i kvinneyrkene vi finner de små deltidsstillingene? Kan det henge sammen med at arbeidsgiver fortsatt tenker at det er mannen som har forsørgeransvaret mens kvinnens oppgave bare er å "spe" på familiens inntekt? Det blir jo helt feil. I dagens samfunn finnes det mange enslige forsørgere. Lovfestet rett til heltid er en vei å gå, men lover retter ikke på holdninger. Det tar atskillig lengre tid.
Det sies at mange kvinner ønsker å jobbe deltid. De finnes, ja. Men regelen når stillinger skal utlyses må være heltid, slik at man kan få en lønn å leve av. En deltidsstilling uten utsikt til utvidelse gir deg ikke lån til egen bolig. Dette er uverdig - her har kommunene en jobb å gjøre!
Eldreforliket som nylig ble inngått i Stortinget innebære 60.000 nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger de neste 20 årene. For å få noen til å jobbe i disse stillingene må lønna opp.I Finland har egne likelønnspotter til omsorgsyrker i offentlig sektor bidratt til å redusere lønnsforskjellene mellom kvinner og menn, skriver Pirkko Mäkinen, Likestillingsombud i Finland. Dette kan være en vei å gå.
Likelønnskommisjonen avgir sin rapport 1. mars 2008 - det vil si midt under tariffoppgjøret. I år er det kvinner i omsorgs- og lavtlønnsyrker som bør prioriteres. Og det bør tas et skikkelig grep for å gjøre noe med likelønn. Vi vet nok. Derfor nøyer vi oss ikke med flere arbeidsgrupper - handling må til.
fredag 11. januar 2008
Flere kvinner i kommunestyrene
Til de av dere som ble valgt inn i lokalpolitikken i høst: Gratulerer! Det er en viktig oppgave dere har tatt på dere.
Ferske tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at kvinneandelen i kommunestyrene har gått opp etter dette valget. Ikke bare gikk valgdeltakelsen opp i forhold til forrige kommunevalg. Det ble også satt en annen rekord: Det ble innvalgt 37, 5 prosent kvinner i kommunestyrene. Det er hele 2 prosentpoeng flere enn ved 2003-valget.
Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet har størst kvinneandel i kommunestyrene med henholdsvis 50 og 42 prosent. Disse partiene toppet listen også i 2003. Lavest andel kvinnelige representanter har Pensjonistpartiet med bare 14,9 prosent, etterfulgt av Miljøpartiet De Grønne og Fremskrittspartiet med henholdsvis 16,7 og 28,1 prosent. Det er også ny rekord av kvinnelige representanter i fylkestingene. 45 prosent er kvinner, og det er en vekst på 2,4 prosentpoeng siden 2003. I Nordland og Hedmark er halvparten av representantene kvinner.
Det foregår mye viktig velferdsproduksjon i kommunene. Det kan våre medlemmer være de første til å skrive under på, de er jo daglig i kontakt med innbyggerne i barnehagen, i skolen og på sykehjemmet for å nevne noe. Det er viktig å være med å styre disse innholdet og kvaliteten på disse tjenestene. Det skal de ansatte få være med på - men til sjuende og sist er det jo de valgte politikerne som bestemmer. Fagforbundet oppfordrer sine medlemmer til å gå inn i partiene og engasjere seg politisk.
Kvinnekuppet i Asker tidlig på 70-tallet satt barnehageplasser, trygge skoleveier og mer ressurser til eldreomsorgen på dagsordenen. Forskning viser at kvinner i politikken generelt går inn for et bedre samfunn for eldre, barn og for sine medsøstre. Dette er jo gode argumenter for at kvineandelen i politikken må opp. Men så utgjør vi jo halvparten av befolkningen, da er det bare rett og rimelig at vi er representert med rundt 50 prosent. Det er et stykke igjen dit.
Menn er overrepresentert i partiene. Det er en internasjonal trend at spesielt ungdom og kvinner velger å delta i støttegrupper, forbrukerorganisasjoner og aksjoner framfor partier. De nye formene for deltakelse har et større preg av midlertidighet.
Den gjennomsnittlige lokalpolitikeren er fortsatt en mann på femti pluss med jobb i offentlig sektor. Jeg tror dette skyldes at mange kvinner - kanskje særlig småbarnsmødre - vil bruke tiden sin annerledes. Noen fylkesting har møter over to dager med overnatting. Kommunestyrene har ofte kveldsmøter. Disse møtene er oftest uten taletid og uten sluttidspunkt. Det betyr at de kan vare til langt over midnatt. Så lenge er det ingen som vil sitte barnevakt. Ikke mange kommuner har barnevaktordning for representantene heller. Det viste en undersøkelse Kommunal Rapport gjorde for noen år siden. Også er det sakspapirene da. De tar tiden i helgene. Disse utgjør en middels regnskog i løpet av en periode. Samtidig kreves det stadig mer av den enkelte politiker. Hun skal være profilert i mediene, skrive leserbrev og hun skal svare på stadig flere enkelthenvendelser fra velgerne.
Nettopp derfor er det gledelig at kvinneandelen går opp. La oss håpe på at dette er en ny trend!
Ferske tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at kvinneandelen i kommunestyrene har gått opp etter dette valget. Ikke bare gikk valgdeltakelsen opp i forhold til forrige kommunevalg. Det ble også satt en annen rekord: Det ble innvalgt 37, 5 prosent kvinner i kommunestyrene. Det er hele 2 prosentpoeng flere enn ved 2003-valget.
Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet har størst kvinneandel i kommunestyrene med henholdsvis 50 og 42 prosent. Disse partiene toppet listen også i 2003. Lavest andel kvinnelige representanter har Pensjonistpartiet med bare 14,9 prosent, etterfulgt av Miljøpartiet De Grønne og Fremskrittspartiet med henholdsvis 16,7 og 28,1 prosent. Det er også ny rekord av kvinnelige representanter i fylkestingene. 45 prosent er kvinner, og det er en vekst på 2,4 prosentpoeng siden 2003. I Nordland og Hedmark er halvparten av representantene kvinner.
Det foregår mye viktig velferdsproduksjon i kommunene. Det kan våre medlemmer være de første til å skrive under på, de er jo daglig i kontakt med innbyggerne i barnehagen, i skolen og på sykehjemmet for å nevne noe. Det er viktig å være med å styre disse innholdet og kvaliteten på disse tjenestene. Det skal de ansatte få være med på - men til sjuende og sist er det jo de valgte politikerne som bestemmer. Fagforbundet oppfordrer sine medlemmer til å gå inn i partiene og engasjere seg politisk.
Kvinnekuppet i Asker tidlig på 70-tallet satt barnehageplasser, trygge skoleveier og mer ressurser til eldreomsorgen på dagsordenen. Forskning viser at kvinner i politikken generelt går inn for et bedre samfunn for eldre, barn og for sine medsøstre. Dette er jo gode argumenter for at kvineandelen i politikken må opp. Men så utgjør vi jo halvparten av befolkningen, da er det bare rett og rimelig at vi er representert med rundt 50 prosent. Det er et stykke igjen dit.
Menn er overrepresentert i partiene. Det er en internasjonal trend at spesielt ungdom og kvinner velger å delta i støttegrupper, forbrukerorganisasjoner og aksjoner framfor partier. De nye formene for deltakelse har et større preg av midlertidighet.
Den gjennomsnittlige lokalpolitikeren er fortsatt en mann på femti pluss med jobb i offentlig sektor. Jeg tror dette skyldes at mange kvinner - kanskje særlig småbarnsmødre - vil bruke tiden sin annerledes. Noen fylkesting har møter over to dager med overnatting. Kommunestyrene har ofte kveldsmøter. Disse møtene er oftest uten taletid og uten sluttidspunkt. Det betyr at de kan vare til langt over midnatt. Så lenge er det ingen som vil sitte barnevakt. Ikke mange kommuner har barnevaktordning for representantene heller. Det viste en undersøkelse Kommunal Rapport gjorde for noen år siden. Også er det sakspapirene da. De tar tiden i helgene. Disse utgjør en middels regnskog i løpet av en periode. Samtidig kreves det stadig mer av den enkelte politiker. Hun skal være profilert i mediene, skrive leserbrev og hun skal svare på stadig flere enkelthenvendelser fra velgerne.
Nettopp derfor er det gledelig at kvinneandelen går opp. La oss håpe på at dette er en ny trend!
fredag 4. januar 2008
Godt Nytt År
Utfordringene står i kø også i det nye året. Men som det største forbundet i LO har vi jo stor mulighet til å påvirke framtiden.
Og større blir vi jo hele tiden. Vi gikk ut av fjoråret med ny medlemsrekord. Det betyr ikke at vi kan lene oss tilbake og være fornøyde. Vi må bare fortsette verving. 295.353 medlemmer er nærmere 300.000 enn noensinne. Siden det er stor gjennomstrømning i medlemsmassen må det komme mange nye til for å passere det magiske tallet.
Forbundet setter fortsatt verving og medlemsoppfølging høyt på dagsorden. Dette er en av hovedprioriteringene i 2008 sammen med hovedtariffoppgjøret. Disse to henger nøye sammen. Vår erfaring er at medlemstilveksten øker i tida rundt tariffoppgjørene. Mange får et ekstra puff når det går opp for dem at det kan være lurt å være organisert i en tid hvor det skal fordeles penger. I tillegg er samhold og fellesskap større i tider med forhandlinger, og det hersker en viss usikkerhet rundt spørsmålet om resultater og streik.
Hvis vi er mer bevisst denne sammenhengen og bruker både forberedelser til oppgjøret, tida under forhandlingene og i etterkant til å markere forbundet på arbeidsplassene, vil vi lett kunne verve flere medlemmer.
Vår strategi for inntektsoppgjøret er ennå ikke lagt. Men at vi vil være opptatt av likelønn kommer vel ikke som noen overraskelse. Vi kan fortsatt konstatere at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn ikke er redusert, til tross for at kvinners posisjon i arbeidslivet nærmer seg den menn har. Differansen i lønn mellom kjønnene er fortsatt rundt 13 prosent i gjennomsnitt i hele arbeidslivet.
Pensjon vil også stå sentralt i årets oppgjør. Dette vil jeg komme tilbake til i en senere blogg. For Fagforbundet og LO er det helt avgjørende at AFP videreføres og tilpasses offentlig sektor og at ordningen blir like bra eller bedre enn i dag (se blogg 30. november 2007).
Fagforbundet lover å følge med i utviklingen for våre yrkesgrupper på sykehusene. Som jeg har nevnt tidligere har kun et av de 16 foretakene i Helse Sør Øst har opprettet læreplasser for helsefagarbeidere. Behovet på landsbasis er 4000 læreplasser årlig.
Fagforbundet er bekymret for rekrutteringen til spesialisthelsetjenesten. Manglende interesse for den nye helsefagarbeideren, liten interesse for inntak av lærlinger og fjerning av hjelpepleierstillinger er en del av det samme komplekset. En undersøkelse Fagforbundet har gjort i Helse Sør-Øst viser at foretakene ikke prioriterer arbeidet med å ta inn lærlinger, ikke har planer for å ta inn lærlinger eller uttaler at de på sikt planlegger å fjerne alle hjelpepleierstillingene. Mange ledere uttrykker at de ikke ønsker å etablere helsefagarbeideren som en ny yrkesgruppe i sykehusene. Dette kan ikke fortsette!
Statsministeren og LO-lederen har skjønt det. Nå håper vi i Fagforbundet at landets ordførere snart vil få den samme aha-opplevelsen: Kvinner som jobber ufrivillig deltid er en uutnyttet ressurs. Vi vil ikke oppnå likelønn før vi kommer den ufrivillige deltiden til livs. La oss kunne si at 2008 var året da vi kom den ufrivillige deltiden til livs!
Og større blir vi jo hele tiden. Vi gikk ut av fjoråret med ny medlemsrekord. Det betyr ikke at vi kan lene oss tilbake og være fornøyde. Vi må bare fortsette verving. 295.353 medlemmer er nærmere 300.000 enn noensinne. Siden det er stor gjennomstrømning i medlemsmassen må det komme mange nye til for å passere det magiske tallet.
Forbundet setter fortsatt verving og medlemsoppfølging høyt på dagsorden. Dette er en av hovedprioriteringene i 2008 sammen med hovedtariffoppgjøret. Disse to henger nøye sammen. Vår erfaring er at medlemstilveksten øker i tida rundt tariffoppgjørene. Mange får et ekstra puff når det går opp for dem at det kan være lurt å være organisert i en tid hvor det skal fordeles penger. I tillegg er samhold og fellesskap større i tider med forhandlinger, og det hersker en viss usikkerhet rundt spørsmålet om resultater og streik.
Hvis vi er mer bevisst denne sammenhengen og bruker både forberedelser til oppgjøret, tida under forhandlingene og i etterkant til å markere forbundet på arbeidsplassene, vil vi lett kunne verve flere medlemmer.
Vår strategi for inntektsoppgjøret er ennå ikke lagt. Men at vi vil være opptatt av likelønn kommer vel ikke som noen overraskelse. Vi kan fortsatt konstatere at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn ikke er redusert, til tross for at kvinners posisjon i arbeidslivet nærmer seg den menn har. Differansen i lønn mellom kjønnene er fortsatt rundt 13 prosent i gjennomsnitt i hele arbeidslivet.
Pensjon vil også stå sentralt i årets oppgjør. Dette vil jeg komme tilbake til i en senere blogg. For Fagforbundet og LO er det helt avgjørende at AFP videreføres og tilpasses offentlig sektor og at ordningen blir like bra eller bedre enn i dag (se blogg 30. november 2007).
Fagforbundet lover å følge med i utviklingen for våre yrkesgrupper på sykehusene. Som jeg har nevnt tidligere har kun et av de 16 foretakene i Helse Sør Øst har opprettet læreplasser for helsefagarbeidere. Behovet på landsbasis er 4000 læreplasser årlig.
Fagforbundet er bekymret for rekrutteringen til spesialisthelsetjenesten. Manglende interesse for den nye helsefagarbeideren, liten interesse for inntak av lærlinger og fjerning av hjelpepleierstillinger er en del av det samme komplekset. En undersøkelse Fagforbundet har gjort i Helse Sør-Øst viser at foretakene ikke prioriterer arbeidet med å ta inn lærlinger, ikke har planer for å ta inn lærlinger eller uttaler at de på sikt planlegger å fjerne alle hjelpepleierstillingene. Mange ledere uttrykker at de ikke ønsker å etablere helsefagarbeideren som en ny yrkesgruppe i sykehusene. Dette kan ikke fortsette!
Statsministeren og LO-lederen har skjønt det. Nå håper vi i Fagforbundet at landets ordførere snart vil få den samme aha-opplevelsen: Kvinner som jobber ufrivillig deltid er en uutnyttet ressurs. Vi vil ikke oppnå likelønn før vi kommer den ufrivillige deltiden til livs. La oss kunne si at 2008 var året da vi kom den ufrivillige deltiden til livs!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
