Den 26. januar er det enda en global markering for en mer rettferdig verden ”En annen verden er mulig” er slagordet for denne dagen. Dette er slagordet til bevegelsen World Social Forum.
Selv om det ikke arrangeres noe sosialt forum i 2008, vil grasrotbevegelser, fagorganiserte, miljøforkjempere og andre helt sikkert mobilisere til markeringer på førstkommende lørdag. Det er viktig med folkelig engasjement, men enda viktigere er det med forpliktende samarbeid mellom verdens politiske ledere.
I 2000 vedtok FN åtte mål for å bekjempe fattigdommen i verden, de såkalte Tusenårsmålene. Det går fort fram til år 2015, året da FNs tusenårsmål skal nås. Og det er viktigere enn noen gang at verdens politiske ledere setter alt inn på å oppfylle målene de selv har satt seg. Det gjelder både nasjonalt og globalt.
Hva er så oppnådd - og hva gjøres?
1. Fattigdom: Det har blitt færre fattige i verden. Men det er fortsatt nærmere en milliard som lever for mindre enn en dollar om dagen. Og forskjellene er enorme. Det østlige Asia og stillehavsområdene har flere kommet seg ut av fattigdommen, men i det sørlige Afrika øker fattigdommen. Når det gjelder å halvere antall mennesker som sulter, er framgangen langt dårligere. Også her ligger det sørlige Afrika sapesielt dårlig an.
2. Skolegang: Flere land (feks. Kenya, Ghana, Burundi, Etiopia) og flere barn har fått gratis skolegang for alle. Men det er fortsatt 77 millioner barn som ikke får grunnskoleutdanning. Utdanning er viktig fordi det reduserer fattigdom og ulikhet, forbedrer helse og bedrer sosiale vilkår. Det er også ifølge mange det viktigste grunnlaget for en stabil økonomisk utvikling. Mange steder er dårlige skoler, langs skolevei, høye kostnader kombinert med behov for barnas arbeidskraft det som trekker i motsatt retning. I tillegg må kjønnsdiskrimineringen som begrenser jenters tilgang til utdanning bort.
3. Likestilling: Vi har 13 kvinnelige statsledere i verden. Selv om vi liker å tenke at vi er flinke på likestilling i Norge, ga kommunevalget bare 37,5 prosent kvinnelige representanter i kommunestyrene, noe som er ny rekord. Rwanda er best i verden med neste 50 prosent kvinner i Representantenes hus.
4. Redusert barnedødelighet: 9,7 millioner barn under fem år dør hvert år. Det er en nedgang fra mer enn 12 millioner døde barn i 1990. De fleste av disse barna dør i utviklingsland, av årsaker som kan forebygges og som det finnes kjente og rimelige midler mot. Her bidrar den norske regjeringen med 1 milliard kroner til Global Health Initiative. Målet er bedre helse for mor og barn og dette oppnås blant annet gjennom omfattende vaksinering.
5. Bedre mødrehelse: Hvert minutt dør en kvinne mens hun føder. Mer enn 500.000 dør hvert år av komplikasjoner i forbindelse med svangerskap. Mer enn 99 prosent av dødsfall blant mødre forekommer i fattige land, først og fremst i Afrika sør for Sahara og i Sør-Asia De fleste dødsfall blant mødre kunne vært forhindret omkvinner hadde hatt tilgang til profesjonell omsorg. Kvalitetsomsorg omfatter hjelp før og under svangerskapet og under og etter fødselen, så vel som sikker abort.
6. Bekjempe Hiv/Aids, malaria og andre dødelige sykdommer: I dag mottar 2 millioner mennesker medisinsk (antiretroviral) behandling for hiv/aids. Det er derimot ca 7,1 millioner mennesker som kunne trenge denne behandlingen. Antallet mennesker med hiv/aids bare øker. Malaria dreper 1 million mennesker hvert år. De fleste er barn. I Mozambik deler regjeringen ut myggnett til gravide kvinner og barn. Dette er en effektiv og billig måte å forhindre bitt og smitte på.
7. Bærekraftig utvikling: De fattigste vil antageligvis også bli hardest rammet av forurensning i luft og vann, og matproduksjon som ikke er bærekraftig. Bedre forvaltning av miljøet kan forbedre livskvalitet, bedre produktivitet, og føre til en mer bærekraftig utvikling. Helsefarlig vann og dårlige sanitærforhold årsak til cirka 80 prosent av alle sykdomstilfeller i verden. Heldigvis har det skjedd en erkjennelse av at dette er et problem det haster å gjøre noe med. La oss håpe at erkjennelsen fører til handling!
8. Globalt partnerskap: Verdens fattigste land betaler over 100 millioner dollar hver dag til den rike verden. Mål åtte legger et tydelig ansvar på de rike landene. Det stiller krav til institusjonene og landene som gir lån og bistand. Dette innebærer mer rettferdige handelsregler, gjeldsslette for de fattigste landene, og økte bistandsbudsjetter. Vår regjering har som mål å gi en prosent av BNP i bistand. Nå er det på tide å innfri dette løftet fra Soria- Moria!
fredag 25. januar 2008
fredag 18. januar 2008
Kvinner tjener bare 85 prosent av det menn gjør, selv når man tar hensyn til arbeidstid. Samtidig pålegger likestillingsloven arbeidsgiver å lønne kvinner og menn på samme måte uten hensyn til kjønn. Her må noe gjøres - og vi kan starte ved årets lønnsoppgjør.
Kvinner hadde gjennomsnittlig en månedslønn på 27.700 kroner i 2005, mens månedslønnen for menn var 32.700 kroner. Det viser nye tall fra SSB. Likestillingslovens § 5 sier at "kvinner og menn i samme virksomhet skal ha lik lønn for samme arbeid eller arbeid av lik verdi".
Vi mangler ikke dokumentasjon på lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Vi vet til og med ganske mye om hvorfor disse forskjellene oppstår:
For det første har vi et kjønnsdelt arbeidsmarked. Kvinner har over 90 prosent av jobbene i yrker som handler om omsorg for barn, ungdom og eldre. Egentlig finnes det ikke noen viktigere jobber i samfunnet enn disse! Derfor er det dumt at ikke flere menn velger å jobbe i barnehagen eller på sykehjemmet, men det kan ha med lønna å gjøre. Disse jobbene er betraktelig dårligere betalt enn andre kommunale jobber med tilsvarende ansvar der menn dominerer. Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet virker ikke så lett å endre over natta. Jenter velger fortsatt omsorgsyrker mens gutta er i flertall på ingeniørstudier og byggfag. Men vi vil jo ikke at kvinner skal slutte å velge disse yrkene. Hvem skulle da ta seg av våre gamle?!
For det andre handler likelønn om fordeling - både når det gjelder hvem som tar omsorgsbyrden i det enkelte hjem, men også om fordeling i samfunnet. Flere forskningsrapporter peker på at kvinner havner i bakleksa i forhold til lønnsfastsetting når hun tar svangerskapspermisjon. En løsning på dette er å gi begge ektefeller rett til full opptjening av permisjon i forhold til egen inntekt - ikke i forhold til kvinnens inntekt. Når det gjelder samfunnets fordelingspolitikk så mener Fagforbundet at lønnsoppgjøret kan brukes fordelingspolitisk. Det kommer jeg tilbake til.
For det tredje handler likelønn om holdninger. Lønnsforskjellene handler også om respekt og verdsetting. Hvorfor er det sånn at kvinner kan man tilby knapper og glansbilder? Hvorfor er det sånn at det er i kvinneyrkene vi finner de små deltidsstillingene? Kan det henge sammen med at arbeidsgiver fortsatt tenker at det er mannen som har forsørgeransvaret mens kvinnens oppgave bare er å "spe" på familiens inntekt? Det blir jo helt feil. I dagens samfunn finnes det mange enslige forsørgere. Lovfestet rett til heltid er en vei å gå, men lover retter ikke på holdninger. Det tar atskillig lengre tid.
Det sies at mange kvinner ønsker å jobbe deltid. De finnes, ja. Men regelen når stillinger skal utlyses må være heltid, slik at man kan få en lønn å leve av. En deltidsstilling uten utsikt til utvidelse gir deg ikke lån til egen bolig. Dette er uverdig - her har kommunene en jobb å gjøre!
Eldreforliket som nylig ble inngått i Stortinget innebære 60.000 nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger de neste 20 årene. For å få noen til å jobbe i disse stillingene må lønna opp.I Finland har egne likelønnspotter til omsorgsyrker i offentlig sektor bidratt til å redusere lønnsforskjellene mellom kvinner og menn, skriver Pirkko Mäkinen, Likestillingsombud i Finland. Dette kan være en vei å gå.
Likelønnskommisjonen avgir sin rapport 1. mars 2008 - det vil si midt under tariffoppgjøret. I år er det kvinner i omsorgs- og lavtlønnsyrker som bør prioriteres. Og det bør tas et skikkelig grep for å gjøre noe med likelønn. Vi vet nok. Derfor nøyer vi oss ikke med flere arbeidsgrupper - handling må til.
Kvinner hadde gjennomsnittlig en månedslønn på 27.700 kroner i 2005, mens månedslønnen for menn var 32.700 kroner. Det viser nye tall fra SSB. Likestillingslovens § 5 sier at "kvinner og menn i samme virksomhet skal ha lik lønn for samme arbeid eller arbeid av lik verdi".
Vi mangler ikke dokumentasjon på lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Vi vet til og med ganske mye om hvorfor disse forskjellene oppstår:
For det første har vi et kjønnsdelt arbeidsmarked. Kvinner har over 90 prosent av jobbene i yrker som handler om omsorg for barn, ungdom og eldre. Egentlig finnes det ikke noen viktigere jobber i samfunnet enn disse! Derfor er det dumt at ikke flere menn velger å jobbe i barnehagen eller på sykehjemmet, men det kan ha med lønna å gjøre. Disse jobbene er betraktelig dårligere betalt enn andre kommunale jobber med tilsvarende ansvar der menn dominerer. Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet virker ikke så lett å endre over natta. Jenter velger fortsatt omsorgsyrker mens gutta er i flertall på ingeniørstudier og byggfag. Men vi vil jo ikke at kvinner skal slutte å velge disse yrkene. Hvem skulle da ta seg av våre gamle?!
For det andre handler likelønn om fordeling - både når det gjelder hvem som tar omsorgsbyrden i det enkelte hjem, men også om fordeling i samfunnet. Flere forskningsrapporter peker på at kvinner havner i bakleksa i forhold til lønnsfastsetting når hun tar svangerskapspermisjon. En løsning på dette er å gi begge ektefeller rett til full opptjening av permisjon i forhold til egen inntekt - ikke i forhold til kvinnens inntekt. Når det gjelder samfunnets fordelingspolitikk så mener Fagforbundet at lønnsoppgjøret kan brukes fordelingspolitisk. Det kommer jeg tilbake til.
For det tredje handler likelønn om holdninger. Lønnsforskjellene handler også om respekt og verdsetting. Hvorfor er det sånn at kvinner kan man tilby knapper og glansbilder? Hvorfor er det sånn at det er i kvinneyrkene vi finner de små deltidsstillingene? Kan det henge sammen med at arbeidsgiver fortsatt tenker at det er mannen som har forsørgeransvaret mens kvinnens oppgave bare er å "spe" på familiens inntekt? Det blir jo helt feil. I dagens samfunn finnes det mange enslige forsørgere. Lovfestet rett til heltid er en vei å gå, men lover retter ikke på holdninger. Det tar atskillig lengre tid.
Det sies at mange kvinner ønsker å jobbe deltid. De finnes, ja. Men regelen når stillinger skal utlyses må være heltid, slik at man kan få en lønn å leve av. En deltidsstilling uten utsikt til utvidelse gir deg ikke lån til egen bolig. Dette er uverdig - her har kommunene en jobb å gjøre!
Eldreforliket som nylig ble inngått i Stortinget innebære 60.000 nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger de neste 20 årene. For å få noen til å jobbe i disse stillingene må lønna opp.I Finland har egne likelønnspotter til omsorgsyrker i offentlig sektor bidratt til å redusere lønnsforskjellene mellom kvinner og menn, skriver Pirkko Mäkinen, Likestillingsombud i Finland. Dette kan være en vei å gå.
Likelønnskommisjonen avgir sin rapport 1. mars 2008 - det vil si midt under tariffoppgjøret. I år er det kvinner i omsorgs- og lavtlønnsyrker som bør prioriteres. Og det bør tas et skikkelig grep for å gjøre noe med likelønn. Vi vet nok. Derfor nøyer vi oss ikke med flere arbeidsgrupper - handling må til.
fredag 11. januar 2008
Flere kvinner i kommunestyrene
Til de av dere som ble valgt inn i lokalpolitikken i høst: Gratulerer! Det er en viktig oppgave dere har tatt på dere.
Ferske tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at kvinneandelen i kommunestyrene har gått opp etter dette valget. Ikke bare gikk valgdeltakelsen opp i forhold til forrige kommunevalg. Det ble også satt en annen rekord: Det ble innvalgt 37, 5 prosent kvinner i kommunestyrene. Det er hele 2 prosentpoeng flere enn ved 2003-valget.
Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet har størst kvinneandel i kommunestyrene med henholdsvis 50 og 42 prosent. Disse partiene toppet listen også i 2003. Lavest andel kvinnelige representanter har Pensjonistpartiet med bare 14,9 prosent, etterfulgt av Miljøpartiet De Grønne og Fremskrittspartiet med henholdsvis 16,7 og 28,1 prosent. Det er også ny rekord av kvinnelige representanter i fylkestingene. 45 prosent er kvinner, og det er en vekst på 2,4 prosentpoeng siden 2003. I Nordland og Hedmark er halvparten av representantene kvinner.
Det foregår mye viktig velferdsproduksjon i kommunene. Det kan våre medlemmer være de første til å skrive under på, de er jo daglig i kontakt med innbyggerne i barnehagen, i skolen og på sykehjemmet for å nevne noe. Det er viktig å være med å styre disse innholdet og kvaliteten på disse tjenestene. Det skal de ansatte få være med på - men til sjuende og sist er det jo de valgte politikerne som bestemmer. Fagforbundet oppfordrer sine medlemmer til å gå inn i partiene og engasjere seg politisk.
Kvinnekuppet i Asker tidlig på 70-tallet satt barnehageplasser, trygge skoleveier og mer ressurser til eldreomsorgen på dagsordenen. Forskning viser at kvinner i politikken generelt går inn for et bedre samfunn for eldre, barn og for sine medsøstre. Dette er jo gode argumenter for at kvineandelen i politikken må opp. Men så utgjør vi jo halvparten av befolkningen, da er det bare rett og rimelig at vi er representert med rundt 50 prosent. Det er et stykke igjen dit.
Menn er overrepresentert i partiene. Det er en internasjonal trend at spesielt ungdom og kvinner velger å delta i støttegrupper, forbrukerorganisasjoner og aksjoner framfor partier. De nye formene for deltakelse har et større preg av midlertidighet.
Den gjennomsnittlige lokalpolitikeren er fortsatt en mann på femti pluss med jobb i offentlig sektor. Jeg tror dette skyldes at mange kvinner - kanskje særlig småbarnsmødre - vil bruke tiden sin annerledes. Noen fylkesting har møter over to dager med overnatting. Kommunestyrene har ofte kveldsmøter. Disse møtene er oftest uten taletid og uten sluttidspunkt. Det betyr at de kan vare til langt over midnatt. Så lenge er det ingen som vil sitte barnevakt. Ikke mange kommuner har barnevaktordning for representantene heller. Det viste en undersøkelse Kommunal Rapport gjorde for noen år siden. Også er det sakspapirene da. De tar tiden i helgene. Disse utgjør en middels regnskog i løpet av en periode. Samtidig kreves det stadig mer av den enkelte politiker. Hun skal være profilert i mediene, skrive leserbrev og hun skal svare på stadig flere enkelthenvendelser fra velgerne.
Nettopp derfor er det gledelig at kvinneandelen går opp. La oss håpe på at dette er en ny trend!
Ferske tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at kvinneandelen i kommunestyrene har gått opp etter dette valget. Ikke bare gikk valgdeltakelsen opp i forhold til forrige kommunevalg. Det ble også satt en annen rekord: Det ble innvalgt 37, 5 prosent kvinner i kommunestyrene. Det er hele 2 prosentpoeng flere enn ved 2003-valget.
Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet har størst kvinneandel i kommunestyrene med henholdsvis 50 og 42 prosent. Disse partiene toppet listen også i 2003. Lavest andel kvinnelige representanter har Pensjonistpartiet med bare 14,9 prosent, etterfulgt av Miljøpartiet De Grønne og Fremskrittspartiet med henholdsvis 16,7 og 28,1 prosent. Det er også ny rekord av kvinnelige representanter i fylkestingene. 45 prosent er kvinner, og det er en vekst på 2,4 prosentpoeng siden 2003. I Nordland og Hedmark er halvparten av representantene kvinner.
Det foregår mye viktig velferdsproduksjon i kommunene. Det kan våre medlemmer være de første til å skrive under på, de er jo daglig i kontakt med innbyggerne i barnehagen, i skolen og på sykehjemmet for å nevne noe. Det er viktig å være med å styre disse innholdet og kvaliteten på disse tjenestene. Det skal de ansatte få være med på - men til sjuende og sist er det jo de valgte politikerne som bestemmer. Fagforbundet oppfordrer sine medlemmer til å gå inn i partiene og engasjere seg politisk.
Kvinnekuppet i Asker tidlig på 70-tallet satt barnehageplasser, trygge skoleveier og mer ressurser til eldreomsorgen på dagsordenen. Forskning viser at kvinner i politikken generelt går inn for et bedre samfunn for eldre, barn og for sine medsøstre. Dette er jo gode argumenter for at kvineandelen i politikken må opp. Men så utgjør vi jo halvparten av befolkningen, da er det bare rett og rimelig at vi er representert med rundt 50 prosent. Det er et stykke igjen dit.
Menn er overrepresentert i partiene. Det er en internasjonal trend at spesielt ungdom og kvinner velger å delta i støttegrupper, forbrukerorganisasjoner og aksjoner framfor partier. De nye formene for deltakelse har et større preg av midlertidighet.
Den gjennomsnittlige lokalpolitikeren er fortsatt en mann på femti pluss med jobb i offentlig sektor. Jeg tror dette skyldes at mange kvinner - kanskje særlig småbarnsmødre - vil bruke tiden sin annerledes. Noen fylkesting har møter over to dager med overnatting. Kommunestyrene har ofte kveldsmøter. Disse møtene er oftest uten taletid og uten sluttidspunkt. Det betyr at de kan vare til langt over midnatt. Så lenge er det ingen som vil sitte barnevakt. Ikke mange kommuner har barnevaktordning for representantene heller. Det viste en undersøkelse Kommunal Rapport gjorde for noen år siden. Også er det sakspapirene da. De tar tiden i helgene. Disse utgjør en middels regnskog i løpet av en periode. Samtidig kreves det stadig mer av den enkelte politiker. Hun skal være profilert i mediene, skrive leserbrev og hun skal svare på stadig flere enkelthenvendelser fra velgerne.
Nettopp derfor er det gledelig at kvinneandelen går opp. La oss håpe på at dette er en ny trend!
fredag 4. januar 2008
Godt Nytt År
Utfordringene står i kø også i det nye året. Men som det største forbundet i LO har vi jo stor mulighet til å påvirke framtiden.
Og større blir vi jo hele tiden. Vi gikk ut av fjoråret med ny medlemsrekord. Det betyr ikke at vi kan lene oss tilbake og være fornøyde. Vi må bare fortsette verving. 295.353 medlemmer er nærmere 300.000 enn noensinne. Siden det er stor gjennomstrømning i medlemsmassen må det komme mange nye til for å passere det magiske tallet.
Forbundet setter fortsatt verving og medlemsoppfølging høyt på dagsorden. Dette er en av hovedprioriteringene i 2008 sammen med hovedtariffoppgjøret. Disse to henger nøye sammen. Vår erfaring er at medlemstilveksten øker i tida rundt tariffoppgjørene. Mange får et ekstra puff når det går opp for dem at det kan være lurt å være organisert i en tid hvor det skal fordeles penger. I tillegg er samhold og fellesskap større i tider med forhandlinger, og det hersker en viss usikkerhet rundt spørsmålet om resultater og streik.
Hvis vi er mer bevisst denne sammenhengen og bruker både forberedelser til oppgjøret, tida under forhandlingene og i etterkant til å markere forbundet på arbeidsplassene, vil vi lett kunne verve flere medlemmer.
Vår strategi for inntektsoppgjøret er ennå ikke lagt. Men at vi vil være opptatt av likelønn kommer vel ikke som noen overraskelse. Vi kan fortsatt konstatere at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn ikke er redusert, til tross for at kvinners posisjon i arbeidslivet nærmer seg den menn har. Differansen i lønn mellom kjønnene er fortsatt rundt 13 prosent i gjennomsnitt i hele arbeidslivet.
Pensjon vil også stå sentralt i årets oppgjør. Dette vil jeg komme tilbake til i en senere blogg. For Fagforbundet og LO er det helt avgjørende at AFP videreføres og tilpasses offentlig sektor og at ordningen blir like bra eller bedre enn i dag (se blogg 30. november 2007).
Fagforbundet lover å følge med i utviklingen for våre yrkesgrupper på sykehusene. Som jeg har nevnt tidligere har kun et av de 16 foretakene i Helse Sør Øst har opprettet læreplasser for helsefagarbeidere. Behovet på landsbasis er 4000 læreplasser årlig.
Fagforbundet er bekymret for rekrutteringen til spesialisthelsetjenesten. Manglende interesse for den nye helsefagarbeideren, liten interesse for inntak av lærlinger og fjerning av hjelpepleierstillinger er en del av det samme komplekset. En undersøkelse Fagforbundet har gjort i Helse Sør-Øst viser at foretakene ikke prioriterer arbeidet med å ta inn lærlinger, ikke har planer for å ta inn lærlinger eller uttaler at de på sikt planlegger å fjerne alle hjelpepleierstillingene. Mange ledere uttrykker at de ikke ønsker å etablere helsefagarbeideren som en ny yrkesgruppe i sykehusene. Dette kan ikke fortsette!
Statsministeren og LO-lederen har skjønt det. Nå håper vi i Fagforbundet at landets ordførere snart vil få den samme aha-opplevelsen: Kvinner som jobber ufrivillig deltid er en uutnyttet ressurs. Vi vil ikke oppnå likelønn før vi kommer den ufrivillige deltiden til livs. La oss kunne si at 2008 var året da vi kom den ufrivillige deltiden til livs!
Og større blir vi jo hele tiden. Vi gikk ut av fjoråret med ny medlemsrekord. Det betyr ikke at vi kan lene oss tilbake og være fornøyde. Vi må bare fortsette verving. 295.353 medlemmer er nærmere 300.000 enn noensinne. Siden det er stor gjennomstrømning i medlemsmassen må det komme mange nye til for å passere det magiske tallet.
Forbundet setter fortsatt verving og medlemsoppfølging høyt på dagsorden. Dette er en av hovedprioriteringene i 2008 sammen med hovedtariffoppgjøret. Disse to henger nøye sammen. Vår erfaring er at medlemstilveksten øker i tida rundt tariffoppgjørene. Mange får et ekstra puff når det går opp for dem at det kan være lurt å være organisert i en tid hvor det skal fordeles penger. I tillegg er samhold og fellesskap større i tider med forhandlinger, og det hersker en viss usikkerhet rundt spørsmålet om resultater og streik.
Hvis vi er mer bevisst denne sammenhengen og bruker både forberedelser til oppgjøret, tida under forhandlingene og i etterkant til å markere forbundet på arbeidsplassene, vil vi lett kunne verve flere medlemmer.
Vår strategi for inntektsoppgjøret er ennå ikke lagt. Men at vi vil være opptatt av likelønn kommer vel ikke som noen overraskelse. Vi kan fortsatt konstatere at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn ikke er redusert, til tross for at kvinners posisjon i arbeidslivet nærmer seg den menn har. Differansen i lønn mellom kjønnene er fortsatt rundt 13 prosent i gjennomsnitt i hele arbeidslivet.
Pensjon vil også stå sentralt i årets oppgjør. Dette vil jeg komme tilbake til i en senere blogg. For Fagforbundet og LO er det helt avgjørende at AFP videreføres og tilpasses offentlig sektor og at ordningen blir like bra eller bedre enn i dag (se blogg 30. november 2007).
Fagforbundet lover å følge med i utviklingen for våre yrkesgrupper på sykehusene. Som jeg har nevnt tidligere har kun et av de 16 foretakene i Helse Sør Øst har opprettet læreplasser for helsefagarbeidere. Behovet på landsbasis er 4000 læreplasser årlig.
Fagforbundet er bekymret for rekrutteringen til spesialisthelsetjenesten. Manglende interesse for den nye helsefagarbeideren, liten interesse for inntak av lærlinger og fjerning av hjelpepleierstillinger er en del av det samme komplekset. En undersøkelse Fagforbundet har gjort i Helse Sør-Øst viser at foretakene ikke prioriterer arbeidet med å ta inn lærlinger, ikke har planer for å ta inn lærlinger eller uttaler at de på sikt planlegger å fjerne alle hjelpepleierstillingene. Mange ledere uttrykker at de ikke ønsker å etablere helsefagarbeideren som en ny yrkesgruppe i sykehusene. Dette kan ikke fortsette!
Statsministeren og LO-lederen har skjønt det. Nå håper vi i Fagforbundet at landets ordførere snart vil få den samme aha-opplevelsen: Kvinner som jobber ufrivillig deltid er en uutnyttet ressurs. Vi vil ikke oppnå likelønn før vi kommer den ufrivillige deltiden til livs. La oss kunne si at 2008 var året da vi kom den ufrivillige deltiden til livs!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
