I vår har jeg vært forhandlingsleder for LO-forbundene i Spekter Helse. Det vil si at jeg har forhandlet lønn og arbeidsvilkår for alle som er medlemmer i LO og jobber i sykehusene.
Vi har all grunn til å være fornøyde med årets oppgjør. Det har vært ei stri tørn, og jeg må si jeg er glad for å være ferdig.
Medlemmene våre har fått et betydelig løft. Oppgjøret har dessuten vist at vi får det som vi vil – bare vi er seige nok. I år fikk vi igjennom at skiftarbeidere skal ha helgetillegg på onsdag før skjærtorsdag. Det kravet tror jeg vi har hatt i hvert fall i 20 år. Vi fikk også igjennom at nattillegget skal utbetales til klokka 07.00 i stedet for 06.00.
Dette er små skritt. Men prinsipielt viktige. Prinsipielt viktig er også enigheten om ikke å ha lokale forhandlinger. Det er et viktig grep for å hindre økende lønnsforskjeller. Blant dem som er for lokale lønnsforhandlinger er den rådende holdningen at lønnsforskjeller er bra, fordi de som stikker ifra drar de andre etter seg.
Jeg har ennå ikke sett noe bevis for at det er riktig. Hvis noen tar en større del av kaka, så er det ikke sånn at den vokser automatisk. Da blir det mindre igjen til dem som forsyner seg sist. Jeg tror ikke det er en god strategi for å heve lavlønna. I steden for at noen drar i fra, vil vi heller løfte i andre enden. Da dytter vi også toppen oppover.
De litt større stegene i årets oppgjør kom på forskjellige ubekvemtillegg, og uttelling både for realkompetanse og etter- og videreutdanning.
Gode ubekvemtillegg tror jeg er viktig både for oss og arbeidsgiverne. Jeg tror det vil gjøre det attraktivt for flere å jobbe i større stillingsbrøker. Dessuten er det et nødvendig grep i et arbeidsmarked der folk ikke er like villige til å jobbe ubekvemt som tidligere.
Det har slått meg at vi bør snakke sammen om disse ubekvemtilleggene. Mitt inntrykk er at de utgjør en økende andel av lønna. Og at det er en trend som vil fortsette. Dermed blir tilleggene en stadig viktigere del av den totale lønnsdannelsen.
Men det er et paradoks her - tilleggene er differensiert ut i fra hvor mye du tjener. Desto mer du tjener, desto høyere er for eksempel nattillegget og lørdag - og søndagstillegget. Er det sånn at det er mer ubekvemt å jobbe skift, desto mer du tjener?
Tilleggene kan tyde på det. Nattillegget er for eksempel et kronetillegg der du tjener mellom 45 kr og 70 kr avhengig av hva årslønna di er. Jeg vil i utgangspunktet argumentere for at et nattillegg er et tillegg som burde være likt for alle. Det er i utgangspunktet like ubekvemt for Jørgen hjelpepleier, som kongen av kirurgen å jobbe om natta.
Hvis vi skal differensiere størrelsen på tilleggene burde vi gjøre det på andre kriterier enn grunnlønn. Ansvar og belastning i løpet av vakta kunne telle, eller hva med å gi et småbarnsforeldretillegg?
Om det nå er slik at tilleggene kommer til å utgjøre en større del av lønna framover, burde vi ikke da ha en politikk og strategi for at tilleggene skal fremme våre inntektspolitiske krav, som likelønn og lavlønnsløft?
Vil dette stå i motsetning til likt tillegg for alle - eller er det sånn at en stor andel likt tillegg for alle i seg selv vil fungere utjevnende? Det har nå jeg tenkt til å gruble på i sommervarmen, innimellom forberedelser til neste tariffoppgjør.
God sommer!
torsdag 12. juni 2008
onsdag 7. mai 2008
Vi går til mekling
Det var ikke noe vits i å fortsette. KS kalte det et tilbud, men det var ikke i nærheten av å være verdt å diskutere. Fagforbundet og de andre forbundene i offentlig sektor har brutt forhandlingene. Nå blir det mekling.
300.000 er ikke noe kjempelønn i Norge. Det er faktisk ganske langt under gjennomsnittslønna. Likevel er det mange av våre medlemmer som tjener mindre. Selv med 10 års erfaring er de ikke i nærheten av å se 3-tallet på lønnslippen. For mange er toppen av lønnstigen 265.000 kroner.
Fagforbundet har stilt klare krav i årets lønnsoppgjør. Vårt mål er at ingen med full ansennitet skal tjene mindre enn 300.000. Vi snakker om barnehagearbeidere med lang erfaring, pleieassistenter i hjemmetjenesten, skoleassistentene på skolefritidsordninga. Det er mange tusen som hver dag gjør en jobb for at velferds-Norge skal gå rundt. De fortjener å bli satt pris på.
Dessverre virker det som arbeidsgiverne i Kommunenes Sentralforbund (KS) ikke er enig i det. Tilbudet vi fikk viser helt klart at de ikke ønsker å gi et skikkelig lønnsløft til våre grupper. Mens andre grupper i samfunnet har fått solide lønnsoppgjør på mange tusen, ønska KS å avspise disse ansatte med små 7.000 kroner. Da blir det ikke mye igjen når prisstigninga og renteøkninga har spist sitt.
LO og NHO ble enige om avtalefesta pensjon (AFP). Det er en selvfølge at vi også vil få det på plass. Når KS da sier de vil utsette hele debatten til seinere, er det selvfølgelig uakseptabelt.
For oss som skulle sitte å forhandle var det ikke mye å snakke om. Vi kunne ikke akseptere dette. Ingen vits i å dra ut tida i langdryge forhandlinger hvis motparten er på en helt annen planet.
Nå blir det mekling. 19. mai starter vi diskusjonene hos riksmeklingsmannen. Der har vi fire dager på oss til å bli enige. Det kommer til å bli lange netter, mye kaffe og lite søvn, men vi er innstilt på å gjøre en skikkelig jobb. Kravene våre er klare og rettferdige. Vi er ikke redde for å streike. Vi kommer ikke til å gi oss lett.
300.000 er ikke noe kjempelønn i Norge. Det er faktisk ganske langt under gjennomsnittslønna. Likevel er det mange av våre medlemmer som tjener mindre. Selv med 10 års erfaring er de ikke i nærheten av å se 3-tallet på lønnslippen. For mange er toppen av lønnstigen 265.000 kroner.
Fagforbundet har stilt klare krav i årets lønnsoppgjør. Vårt mål er at ingen med full ansennitet skal tjene mindre enn 300.000. Vi snakker om barnehagearbeidere med lang erfaring, pleieassistenter i hjemmetjenesten, skoleassistentene på skolefritidsordninga. Det er mange tusen som hver dag gjør en jobb for at velferds-Norge skal gå rundt. De fortjener å bli satt pris på.
Dessverre virker det som arbeidsgiverne i Kommunenes Sentralforbund (KS) ikke er enig i det. Tilbudet vi fikk viser helt klart at de ikke ønsker å gi et skikkelig lønnsløft til våre grupper. Mens andre grupper i samfunnet har fått solide lønnsoppgjør på mange tusen, ønska KS å avspise disse ansatte med små 7.000 kroner. Da blir det ikke mye igjen når prisstigninga og renteøkninga har spist sitt.
LO og NHO ble enige om avtalefesta pensjon (AFP). Det er en selvfølge at vi også vil få det på plass. Når KS da sier de vil utsette hele debatten til seinere, er det selvfølgelig uakseptabelt.
For oss som skulle sitte å forhandle var det ikke mye å snakke om. Vi kunne ikke akseptere dette. Ingen vits i å dra ut tida i langdryge forhandlinger hvis motparten er på en helt annen planet.
Nå blir det mekling. 19. mai starter vi diskusjonene hos riksmeklingsmannen. Der har vi fire dager på oss til å bli enige. Det kommer til å bli lange netter, mye kaffe og lite søvn, men vi er innstilt på å gjøre en skikkelig jobb. Kravene våre er klare og rettferdige. Vi er ikke redde for å streike. Vi kommer ikke til å gi oss lett.
fredag 25. april 2008
kultursnobbene
Jeg var på Opera-åpninga. Sjefen sjøl, Jan Davidsen, holder helgene hellige, så jeg fikk sneket meg inn istedet for han. Og jeg innrømmer det, jeg er frelst.
Det er flotte saker. Bygget er flott, forestillinga var flott, det hele er rett og slett ganske flott. Vi har fått en fantastisk bygning som skiller seg ut i byen, og er med på å gjøre hovedstaden til et sted det er lettere å være stolt av. Rammene er lagt for mange flotte kulturopplevelser.
Operaen er et nasjonalt prosjekt. Den er med på å løfte Norge som kulturnasjon. Den skaper oppmerksomhet om Norge i hele verden, og trekker turister hit. Operaen har verdi som strekker seg langt utover den innerste delen av Oslofjorden. Operaen er noe hele landet kan være stolt over.
På selve dagen var det ikke mange kritiske røster å høre. Alle som en gang hadde brukt tida si på kritisere prosjektet holdt kjeft. Ingen kommentarer fra de som en gang mente operaen ikke kunne ligge i Bjørvika fordi kulturbygg ikke burde brukes som et byutviklingsprosjekt (har de i det hele tatt vært i en storby i Europa?). Til og med Carl I. Hagen var på plass for å få med seg moroa.
De eneste som står igjen er kritikerne som ikke vil bruke fellesskapets penger på opera. Det er visst ikke folkelig, kultur får konkurrere og overleve i markedet. Folk flest liker ikke opera, opera er en kunstform for rikfolk, påstår man. De får betale for det hvis de vil se det.
Det er rett og slett snobbete. Hva skal man ellers kalle det når man vil nekte vanlige folk å ha råd til en kunstart fordi man sier at det bare er for rikfolk? Det er snobbete når man sier at en kunstart bare skal være til for folk med mye penger. Man har bestemt seg for at vanlige folk ikke liker noe, derfor skal de heller ikke få sjansen til å drive med det.
Vi bruker penger på operaen så den skal være tilgjengelig for alle. De billigste billettene koster faktisk mindre enn en eliteseriekamp. Operaen skal være for folk flest.
Hva sier man til bestemoren med minstepensjon som vil ta med barnebarnet sitt for å se balletten Svanesjøen? Nei, dette er ikke noe for deg, fordi du er folk flest og folk flest skal bare ha råd til å høre på P4? Stort mer kultursnobb går det vel ikke an å bli.
Det er flotte saker. Bygget er flott, forestillinga var flott, det hele er rett og slett ganske flott. Vi har fått en fantastisk bygning som skiller seg ut i byen, og er med på å gjøre hovedstaden til et sted det er lettere å være stolt av. Rammene er lagt for mange flotte kulturopplevelser.
Operaen er et nasjonalt prosjekt. Den er med på å løfte Norge som kulturnasjon. Den skaper oppmerksomhet om Norge i hele verden, og trekker turister hit. Operaen har verdi som strekker seg langt utover den innerste delen av Oslofjorden. Operaen er noe hele landet kan være stolt over.
På selve dagen var det ikke mange kritiske røster å høre. Alle som en gang hadde brukt tida si på kritisere prosjektet holdt kjeft. Ingen kommentarer fra de som en gang mente operaen ikke kunne ligge i Bjørvika fordi kulturbygg ikke burde brukes som et byutviklingsprosjekt (har de i det hele tatt vært i en storby i Europa?). Til og med Carl I. Hagen var på plass for å få med seg moroa.
De eneste som står igjen er kritikerne som ikke vil bruke fellesskapets penger på opera. Det er visst ikke folkelig, kultur får konkurrere og overleve i markedet. Folk flest liker ikke opera, opera er en kunstform for rikfolk, påstår man. De får betale for det hvis de vil se det.
Det er rett og slett snobbete. Hva skal man ellers kalle det når man vil nekte vanlige folk å ha råd til en kunstart fordi man sier at det bare er for rikfolk? Det er snobbete når man sier at en kunstart bare skal være til for folk med mye penger. Man har bestemt seg for at vanlige folk ikke liker noe, derfor skal de heller ikke få sjansen til å drive med det.
Vi bruker penger på operaen så den skal være tilgjengelig for alle. De billigste billettene koster faktisk mindre enn en eliteseriekamp. Operaen skal være for folk flest.
Hva sier man til bestemoren med minstepensjon som vil ta med barnebarnet sitt for å se balletten Svanesjøen? Nei, dette er ikke noe for deg, fordi du er folk flest og folk flest skal bare ha råd til å høre på P4? Stort mer kultursnobb går det vel ikke an å bli.
torsdag 17. april 2008
Bonus på havet
Nå er det bonusen som skal redde bemanninga i kommunene, skriver Aftenposten og Kommunal Rapport. Flere kommuner gir heftige bonuser til folk som vil stille som sommervikarer i helsesektoren. 10.000 kroner lokker de ivrigste kommunene med.
Kommunene angriper problemet i feil ende. Utfordringen er å skaffe nok folk som vil gjøre den daglige jobben på sykehjemmene og i hjemmepleien rundt omkring i landet. Det er krevende, men den viktigste løsninga er besnærende enkel: gi dem en anstendig lønn!
265.000 i lønn når du har full ansiennitet er ikke godt betalt. Det er realiteten for hjelpepleierne rundt omkring i Norge. Et skikkelig fagbrev blir ikke verdsatt. At folk velger vekk omsorgssektoren når arbeidsgiverne bokstavelig talt setter så liten pris på jobben de gjør, kan ikke overraske noen.
Vi i Fagforbundet har selvfølgelig ikke noe imot at sommervikarer får skikkelig betalt. Men kommunene må lære leksa. De sier de er nødt til det fordi kampen om arbeidskrafta er så hard. Vel, våkn opp og innse at det gjelder hele året, ikke bare sommeren.
Kommunene må rett og slett innse at de er med i konkurransen om arbeidskrafta. Arbeidstakerne har andre muligheter enn for dårlig betalte jobber i hjemmetjenesten. Skal kommune-Norge tilby tjenester av høy kvalitet til folk som trenger omsorg, må man skaffe seg ansatte som kan jobben sin. Da må man tilby dem en skikkelig lønn. Vårt krav i oppgjøret er at ingen med full ansiennitet skal tjene mindre enn 300.000. Det hadde vært enn god start.
Kommunene angriper problemet i feil ende. Utfordringen er å skaffe nok folk som vil gjøre den daglige jobben på sykehjemmene og i hjemmepleien rundt omkring i landet. Det er krevende, men den viktigste løsninga er besnærende enkel: gi dem en anstendig lønn!
265.000 i lønn når du har full ansiennitet er ikke godt betalt. Det er realiteten for hjelpepleierne rundt omkring i Norge. Et skikkelig fagbrev blir ikke verdsatt. At folk velger vekk omsorgssektoren når arbeidsgiverne bokstavelig talt setter så liten pris på jobben de gjør, kan ikke overraske noen.
Vi i Fagforbundet har selvfølgelig ikke noe imot at sommervikarer får skikkelig betalt. Men kommunene må lære leksa. De sier de er nødt til det fordi kampen om arbeidskrafta er så hard. Vel, våkn opp og innse at det gjelder hele året, ikke bare sommeren.
Kommunene må rett og slett innse at de er med i konkurransen om arbeidskrafta. Arbeidstakerne har andre muligheter enn for dårlig betalte jobber i hjemmetjenesten. Skal kommune-Norge tilby tjenester av høy kvalitet til folk som trenger omsorg, må man skaffe seg ansatte som kan jobben sin. Da må man tilby dem en skikkelig lønn. Vårt krav i oppgjøret er at ingen med full ansiennitet skal tjene mindre enn 300.000. Det hadde vært enn god start.
onsdag 9. april 2008
Rasismekortet spilles igjen
Tvangsekteskapsoffer nektes opphold i Norge. Nå sendes hun tilbake til familien i hjemlandet. Ingen vet hva som venter henne.
Høres det grotesk ut? Det blir realiteten når Fremskrittspartiet spiller innvandrerkortet igjen. Nok en gang er det frykten og skepsisen til det fremmede som skal skaffe stemmer. Partiets politikk vil sende mennesker på flukt rett i hendene på forfølgerne deres, for noen vil det bety en sikker død.
Asyl får man hvis man er på flukt og liv og helse er truet. Det er ikke lett å få. Man skal bevise at man virkelig er flyktning. I Norge har vi tatt imot asylsøkere fra en rekke land. Folk som flykta fra kommunistene i Ungarn i '56, Tsjekkoslovakia i '68, Polen i '81. Eller kanskje fra Pinochet i Chile i '73. Vi har tatt imot folk som har flykta fra Milosevic i eks-Jugoslavia eller fra Saddam i Irak. For ikke å snakke om folk som har vært på flukt fra det reaksjonære regimet i Iran. Det er mennesker som må flykte for sin tro og sine meninger. Noen av dem kommer til Norge.
Nå vil Fremskrittspartiet stramme inn asylpolitikken. Det skal bli så vanskelig å få asyl at bare 100 stykker kommer til landet i året. Folk som ikke kan lese og skreve skal ikke få lov til å komme til Norge. Det skal heller ikke folk som er ressurssvake.
Jeg lurer på om Frp har tenkt over hva det egentlig betyr? Her er et par eksempler:
1. En ung kvinne skal tvangsgiftes i Iran. Familien gjør det klart at de vil drepe henne om hun ikke går med på ekteskapet. Hun klarer å flykte, og kommer seg til Norge. Her søker hun asyl. Dessverre kan hun ikke lese og skrive. Mener Fremskrittspartiet at hun ikke skal få opphold og må sendes tilbake til Iran?
2. En tibetansk familie kjemper for frihet for Tibet. De blir forfulgt av kinesiske myndigheter og frykter for sine liv. De flykter, og havner i Norge. Familien har med en søster som er psykisk utviklingshemmet, og dermed ressurssvak. Mener Fremskrittspartiet virkelig at hun skal tvangssendes tilbake til kineserne?
Dette er helt reelle eksempler på ting som kan skje. Det er den type folk som i dag får lov til å bli her i landet. Får Fremskrittspartiet gjennomslag for sin politikk betyr det å sende folk i den sikre død. Så mye kan da umulig noen få stemmer være verdt?
Høres det grotesk ut? Det blir realiteten når Fremskrittspartiet spiller innvandrerkortet igjen. Nok en gang er det frykten og skepsisen til det fremmede som skal skaffe stemmer. Partiets politikk vil sende mennesker på flukt rett i hendene på forfølgerne deres, for noen vil det bety en sikker død.
Asyl får man hvis man er på flukt og liv og helse er truet. Det er ikke lett å få. Man skal bevise at man virkelig er flyktning. I Norge har vi tatt imot asylsøkere fra en rekke land. Folk som flykta fra kommunistene i Ungarn i '56, Tsjekkoslovakia i '68, Polen i '81. Eller kanskje fra Pinochet i Chile i '73. Vi har tatt imot folk som har flykta fra Milosevic i eks-Jugoslavia eller fra Saddam i Irak. For ikke å snakke om folk som har vært på flukt fra det reaksjonære regimet i Iran. Det er mennesker som må flykte for sin tro og sine meninger. Noen av dem kommer til Norge.
Nå vil Fremskrittspartiet stramme inn asylpolitikken. Det skal bli så vanskelig å få asyl at bare 100 stykker kommer til landet i året. Folk som ikke kan lese og skreve skal ikke få lov til å komme til Norge. Det skal heller ikke folk som er ressurssvake.
Jeg lurer på om Frp har tenkt over hva det egentlig betyr? Her er et par eksempler:
1. En ung kvinne skal tvangsgiftes i Iran. Familien gjør det klart at de vil drepe henne om hun ikke går med på ekteskapet. Hun klarer å flykte, og kommer seg til Norge. Her søker hun asyl. Dessverre kan hun ikke lese og skrive. Mener Fremskrittspartiet at hun ikke skal få opphold og må sendes tilbake til Iran?
2. En tibetansk familie kjemper for frihet for Tibet. De blir forfulgt av kinesiske myndigheter og frykter for sine liv. De flykter, og havner i Norge. Familien har med en søster som er psykisk utviklingshemmet, og dermed ressurssvak. Mener Fremskrittspartiet virkelig at hun skal tvangssendes tilbake til kineserne?
Dette er helt reelle eksempler på ting som kan skje. Det er den type folk som i dag får lov til å bli her i landet. Får Fremskrittspartiet gjennomslag for sin politikk betyr det å sende folk i den sikre død. Så mye kan da umulig noen få stemmer være verdt?
lørdag 22. mars 2008
Likanes Lønnskommisjon
Nå har likelønnskommisjonen lagt fram sin innstilling. Det er gjort et viktig stykke arbeid med et viktig politikkområde. Verdsetting av kvinneyrkene er viktig for å oppnå målet om likelønn. Det kommende lønnsoppgjøret kan brukes fordelingspolitisk. Vi trenger kvinnefrontfag!
Kommisjonen tar til orde for at lønnsøkningen kan være større i offentlig sektor enn i privat. Det er jeg helt enig i. Det er større behov for lønnsvekst i offentlig enn i privat sektor. Forslaget innebærer et lønnsløft for utvalgte kvinnedominerte yrker i offentlig sektor. Om lag 3 milliarder kroner skal i forbindelse med en tariffrevisjon brukes til å heve lønnsnivået. De skal spyttes inn i en likelønnspott. I Finland har egne likelønnspotter til omsorgsyrker i offentlig sektor bidratt til å redusere lønnsforskjellene mellom kvinner og menn.
Det er derimot skuffende at kommisjonen ikke har kommet med mer konkrete forslag rundt deltidsproblematikken. Kvinner jobber fortsatt langt mer deltid og går oftere i turnusordninger enn menn. Hvorfor er det i kvinneyrkene vi finner de små deltidsstillingene? Kun 32 % av de ansatte i helse og sosialsektoren har heltidsstilling. Økt omfang av tjenester i offentlig sektor har gitt en økning av deltid og små stillinger. 4 av 5 undersysselsatte er kvinner, og det er påviselige lønnsforskjeller.Henger det kanskje sammen med at arbeidsgiver fortsatt tenker at det er mannen som skaffer gryn til grøten, mens kvinnens lønn kun er til for å spe på med? Det blir bare helt feil. I dagens samfunn finnes det i tillegg mange enslige forsørgere. Jeg mener forslag som lovfestet rett til heltid og likestilling av skift og turnus må vurderes. Lover retter imidlertid ikke på holdninger, det vil ta atskillig lenger tid.
Når det gjelder kommisjonens forslag om tredeling av fødselspermisjon, er jeg usikker på om det kan være en løsning til likelønn. Flere forskningsrapporter viser at kvinner havner i bakleksa i lønnsfastsetting når de tar svangerskapspermisjon. En løsning på dette er å gi begge ektefeller rett til full opptjening av permisjon i forhold til egen inntekt - ikke i forhold til kvinnens inntekt. Omsorgsoppgaver er et felles ansvar for kvinner og menn enten det gjelder egne barn eller sykdom og pleiebehov i nær familie. Omsorgsfokuset påvirker kvinners yrkesmønster i stor grad. Større likestilling på dette området må derfor vurderes i en større sammenheng. Kvinners situasjon og behov i forbindelse med svangerskap og fødsel er en del av denne vurderingen.
Kommisjonen tar til orde for at lønnsøkningen kan være større i offentlig sektor enn i privat. Det er jeg helt enig i. Det er større behov for lønnsvekst i offentlig enn i privat sektor. Forslaget innebærer et lønnsløft for utvalgte kvinnedominerte yrker i offentlig sektor. Om lag 3 milliarder kroner skal i forbindelse med en tariffrevisjon brukes til å heve lønnsnivået. De skal spyttes inn i en likelønnspott. I Finland har egne likelønnspotter til omsorgsyrker i offentlig sektor bidratt til å redusere lønnsforskjellene mellom kvinner og menn.
Det er derimot skuffende at kommisjonen ikke har kommet med mer konkrete forslag rundt deltidsproblematikken. Kvinner jobber fortsatt langt mer deltid og går oftere i turnusordninger enn menn. Hvorfor er det i kvinneyrkene vi finner de små deltidsstillingene? Kun 32 % av de ansatte i helse og sosialsektoren har heltidsstilling. Økt omfang av tjenester i offentlig sektor har gitt en økning av deltid og små stillinger. 4 av 5 undersysselsatte er kvinner, og det er påviselige lønnsforskjeller.Henger det kanskje sammen med at arbeidsgiver fortsatt tenker at det er mannen som skaffer gryn til grøten, mens kvinnens lønn kun er til for å spe på med? Det blir bare helt feil. I dagens samfunn finnes det i tillegg mange enslige forsørgere. Jeg mener forslag som lovfestet rett til heltid og likestilling av skift og turnus må vurderes. Lover retter imidlertid ikke på holdninger, det vil ta atskillig lenger tid.
Når det gjelder kommisjonens forslag om tredeling av fødselspermisjon, er jeg usikker på om det kan være en løsning til likelønn. Flere forskningsrapporter viser at kvinner havner i bakleksa i lønnsfastsetting når de tar svangerskapspermisjon. En løsning på dette er å gi begge ektefeller rett til full opptjening av permisjon i forhold til egen inntekt - ikke i forhold til kvinnens inntekt. Omsorgsoppgaver er et felles ansvar for kvinner og menn enten det gjelder egne barn eller sykdom og pleiebehov i nær familie. Omsorgsfokuset påvirker kvinners yrkesmønster i stor grad. Større likestilling på dette området må derfor vurderes i en større sammenheng. Kvinners situasjon og behov i forbindelse med svangerskap og fødsel er en del av denne vurderingen.
tirsdag 18. mars 2008
Administrasjonen tar omkamp i Tromsø
Rådmannen i Tromsø kommune utreder for tiden innføring av innsatsstyrt finansiering (ISF) i pleie- og omsorgstjenesten. Dette gjorde Tromsø også for tre år siden. Rådmannen tar altså omkamp til tross for at forslaget ble stemt ned av et flertall i det forrige kommunestyret, med AP og SV i spissen. De samme partiene styrer kommunen i dag.
Erfaringene med innsatsstyrt finansiering og bestiller/utførermodell i kommunene er at det skaper mer byråkrati, det legger til rette for konkurranseutsetting. Et annet resultat er at politikerne avgir makt til administrasjonen. Ikke rart at rådmannen ønsker dette, men hva med politikerne?
Rådmannen i Tromsø henter inspirasjonen fra New Public Management (NPM) orienterte modeller. Sentralt i ideen bak NPM er en forståelse av offentlig sektor som stivbeint, ineffektiv, uøkonomisk og preget av særinteresser. NPM har sitt utspring i land som Australia, New Zealand og Storbritannia. Hovedpoenget er å drive offentlige virksomheter som om de var private bedrifter i et konkurransemarked. Modellene bidrar til å forsterke markedsutviklingen av offentlig sektor og gjøre forskjellen mellom offentlig og privat minst mulig.
Medaljens bakside ved å følge en slik politikk, eksemplifisert med erfaringene fra Australia og New Zealand, er at sosiale ulikheter og sosial fattigdom synes å øke. NPM fører til økt byråkrati. Det sitter flere og flere på bestillerkontorene, mens færre utfører ren pleie. Når tjenestene settes bort til private blir det fokus på kontraktsstyring og dokumentasjon, noe som gir flere jurister og controllere.
Mange kommuner organiserer omsorgstjenester etter modeller fra næringslivet. Hjemmehjelp blir service, i stedet for omsorg, og pasientene blir kunder. Begrunnelsen for innføring av innsatsstyrt finansiering i pleie- og omsorgstjenesten er at det skal føre til likhet og rettferdighet i tjenestetildelingen. Resultatet blir isteden mer byråkrati og tjenester som er så rigid beskrevet at de blir vanskelige å endre. Dette ifølge forsker og professor Kirsten Thorsen ved NOVA.
ISF gjør det vanskeligere å endre hjelpen på kort sikt. Det er et mer rigid system. Svært mange brukere i hjemmetjenesten er veldig skrøpelige. Mange har ikke ressurser til å opptre som kunde på et marked, sier Kirsten Thorsen til Aftenposten.
Innsatsstyrt finansiering i eldreomsorgen forutsetter innføring av en bestiller/utførermodell. I Kristiansand kommune har man prøvd ISF av hjemmetjenesten i noen år nå. Der har kommunens bestillerkontor svulmet opp for å kunne håndtere bestilling av oppgaver som sykehjemmene og hjemmetjenesten skal utføre.
Fagforbundet er en aktiv pådriver for omstilling men en klar motstander av markedstilpasning og kvasimarkedsløsninger i offentlig sektor. Nettopp faren for økt byråkratisering har vært et hovedargument mot slike omstillinger. Når kommunale enheter skal sende regninger til hverandre, sier det seg selv at det må bli flere ansatte til å administrere dette.
Fagforbundet er opptatt av økt kvalitet i tjenestene. Vi tror at den enkelte eldre i Tromsø er mest opptatt av hvor mye tid de får med hjemmehjelpen, at vedkommende kan slå av en prat og ikke må haste videre og at det er kontinuitet i hvem det er som kommer hjem til dem. Derfor må pengene i omsorgssektoren dirigeres mer mot direkte tjenester til de eldre, ikke mot mer byråkrati.
For å innføre ISF i eldreomsorgen, må det utføres tidsstudier. Man må gå etter hjemmehjelpen med stoppeklokka. Her ligger det en innebygd fare for at den enkelte bli oppfordret til å jobbe fortere, for da vil enheten, avdelingen eller distriktet vedkommende jobber i komme bedre ut økonomisk.
Det siste ankepunktet til Fagforbundet er at innføring av ISF og bestiller/utførermodell kan brukes som redskap ved innføring av brukervalg og konkurranseutsetting av tjenestene. Hvis Tromsø-politikerne nå velger å vedta markedsmodellene som rådmannen foreslår, ligger uansett verktøyene da klare til bruk for dem som måtte ønske en slik utvikling.
Men vedtak er fortsatt ikke fattet. Det var svært positivt at de ansattes organisasjoner fikk flertall for å sette ned et partssammensatt utvalg som skal foreta en gjennomgang av pleie-, omsorgs og rehabiliteringstjenestene i Tromsø kommune. Det må kunne forventes at det rød-grønne flertallet i Tromsø følger opp flertallsvedtaket i AMU og avviser det foreliggende forslaget fra rådmannen. For det er jo fortsatt politikerne som har makta i Tromsø.
Erfaringene med innsatsstyrt finansiering og bestiller/utførermodell i kommunene er at det skaper mer byråkrati, det legger til rette for konkurranseutsetting. Et annet resultat er at politikerne avgir makt til administrasjonen. Ikke rart at rådmannen ønsker dette, men hva med politikerne?
Rådmannen i Tromsø henter inspirasjonen fra New Public Management (NPM) orienterte modeller. Sentralt i ideen bak NPM er en forståelse av offentlig sektor som stivbeint, ineffektiv, uøkonomisk og preget av særinteresser. NPM har sitt utspring i land som Australia, New Zealand og Storbritannia. Hovedpoenget er å drive offentlige virksomheter som om de var private bedrifter i et konkurransemarked. Modellene bidrar til å forsterke markedsutviklingen av offentlig sektor og gjøre forskjellen mellom offentlig og privat minst mulig.
Medaljens bakside ved å følge en slik politikk, eksemplifisert med erfaringene fra Australia og New Zealand, er at sosiale ulikheter og sosial fattigdom synes å øke. NPM fører til økt byråkrati. Det sitter flere og flere på bestillerkontorene, mens færre utfører ren pleie. Når tjenestene settes bort til private blir det fokus på kontraktsstyring og dokumentasjon, noe som gir flere jurister og controllere.
Mange kommuner organiserer omsorgstjenester etter modeller fra næringslivet. Hjemmehjelp blir service, i stedet for omsorg, og pasientene blir kunder. Begrunnelsen for innføring av innsatsstyrt finansiering i pleie- og omsorgstjenesten er at det skal føre til likhet og rettferdighet i tjenestetildelingen. Resultatet blir isteden mer byråkrati og tjenester som er så rigid beskrevet at de blir vanskelige å endre. Dette ifølge forsker og professor Kirsten Thorsen ved NOVA.
ISF gjør det vanskeligere å endre hjelpen på kort sikt. Det er et mer rigid system. Svært mange brukere i hjemmetjenesten er veldig skrøpelige. Mange har ikke ressurser til å opptre som kunde på et marked, sier Kirsten Thorsen til Aftenposten.
Innsatsstyrt finansiering i eldreomsorgen forutsetter innføring av en bestiller/utførermodell. I Kristiansand kommune har man prøvd ISF av hjemmetjenesten i noen år nå. Der har kommunens bestillerkontor svulmet opp for å kunne håndtere bestilling av oppgaver som sykehjemmene og hjemmetjenesten skal utføre.
Fagforbundet er en aktiv pådriver for omstilling men en klar motstander av markedstilpasning og kvasimarkedsløsninger i offentlig sektor. Nettopp faren for økt byråkratisering har vært et hovedargument mot slike omstillinger. Når kommunale enheter skal sende regninger til hverandre, sier det seg selv at det må bli flere ansatte til å administrere dette.
Fagforbundet er opptatt av økt kvalitet i tjenestene. Vi tror at den enkelte eldre i Tromsø er mest opptatt av hvor mye tid de får med hjemmehjelpen, at vedkommende kan slå av en prat og ikke må haste videre og at det er kontinuitet i hvem det er som kommer hjem til dem. Derfor må pengene i omsorgssektoren dirigeres mer mot direkte tjenester til de eldre, ikke mot mer byråkrati.
For å innføre ISF i eldreomsorgen, må det utføres tidsstudier. Man må gå etter hjemmehjelpen med stoppeklokka. Her ligger det en innebygd fare for at den enkelte bli oppfordret til å jobbe fortere, for da vil enheten, avdelingen eller distriktet vedkommende jobber i komme bedre ut økonomisk.
Det siste ankepunktet til Fagforbundet er at innføring av ISF og bestiller/utførermodell kan brukes som redskap ved innføring av brukervalg og konkurranseutsetting av tjenestene. Hvis Tromsø-politikerne nå velger å vedta markedsmodellene som rådmannen foreslår, ligger uansett verktøyene da klare til bruk for dem som måtte ønske en slik utvikling.
Men vedtak er fortsatt ikke fattet. Det var svært positivt at de ansattes organisasjoner fikk flertall for å sette ned et partssammensatt utvalg som skal foreta en gjennomgang av pleie-, omsorgs og rehabiliteringstjenestene i Tromsø kommune. Det må kunne forventes at det rød-grønne flertallet i Tromsø følger opp flertallsvedtaket i AMU og avviser det foreliggende forslaget fra rådmannen. For det er jo fortsatt politikerne som har makta i Tromsø.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
