Fire ansatte ved Granvin sjukeheim som er medlemmer i Fagforbundet kunne nylig juble. De hadde gått til søksmål mot kommunen for å få rett til fast stilling og vant fram. I en årrekke hadde de arbeidet i deltidsstillinger. I tillegg har de alle inngått løpende vikariater, både over tid for langtidsfravær, og ved enkeltstående vakter.
Tingretten var enig med kvinnene i at Granvin kommune hadde brutt arbeidsmiljøloven ettersom behovet for vikarer på sykehjemmet var så stort at det ikke lenger kan kalles ekstraordinært. Tre av de fire kvinnene blir nå regnet som fast ansatt i full stilling. Den fjerde får 75 prosent fast stilling.
Kontinuitet og trygghet går hånd i hånd i eldreomsorgen. Eldre som trenger hjelp ønsker færrest mulig hjelpere, enten de bor på sykehjem eller mottar hjemmehjelp. Dette lar seg ikke gjøre uten at flere ansatte får hele stillinger.
Det er særlig i pleie- og omsorgssektoren i kommunene at ufrivillig deltid er et problem. Det blir et bedre arbeidsmiljø og bedre kvalitet på det arbeidet som utføres når arbeidstakerne får en forutsigbar og stabil arbeidssituasjon. Argumentene som ofte brukes mot flere fulle stillinger, er at turnusen ikke går opp. Dette holder ikke, siden det finnes gode eksempler på kommuner som har fått til dette. Kristiansand kommune er et slikt eksempel.
Tall fra PAI-registeret viser at minst 71.000 årsverk ikke har fulle stillinger. Ikke alle som jobber deltid ønsker fulltidsjobb. Men la oss si at bare halvparten vil ha det. Det gir mer enn 35.000 nye årsverk som kan løse dagens mangel på arbeidskraft i offentlig sektor.
Det utlyses fortsatt stillinger helt ned i ni prosent. Mange kan ikke planlegge hverdagen fordi de håper at arbeidsgiver skal ringe og tilby dem ekstravakt. Det vet ikke hvor mye de vil tjene i løpet av en måned. Banken nekter dem lån til egen bolig. Dette er uverdig for den det gjelder.
Små deltidsstillinger gir minimal pensjon. Flertallet av de vi snakker om er kvinner. Unge jenter som er ferske i yrket møter en slik virkelighet. Jungeltelegrafen fungerer blant ungdom: En slik start på arbeidslivet virker ikke rekrutterende på lengre sikt.
Slik arbeidsgiverpolitikk er et utslag av kortsiktig tenking: Man har arbeidskraft i dag - det er jo bare å ringe. Men i morgen har ungdom valgt et annet yrke. I følge omsorgsmeldingen trenger vi 133.000 nye helsearbeidere innen 2050. Da er det på høy tid å ta i bruk de store arbeidskraftreservene deltidsansatte er.
Heldigvis har statsministeren skjønt dette. På forsommeren sendte Jens Stoltenberg og LO-leder Roar Flåten ut et brev til Arbeiderpartiets ordførere, gruppeledere og fylkesledere om å kartlegge deltidsbruken i kommunene og fylkeskommunene. Målet er konkrete tiltak som gir flere heltidsjobber. Arbeidet skal være i gang senest i løpet av 1. halvår 2008. Det vil bli foretatt lignende kartlegging i statlig sektor, blant annet i sykehusene.
Det er godt statsministeren og LO-lederen har skjønt det. Nå håper vi i Fagforbundet at landets ordførere snart vil få den samme aha-opplevelsen. Kvinner som jobber ufrivillig deltid er en uutnyttet ressurs. Vi vil ikke oppnå likelønn før vi kommer den ufrivillige deltiden til livs!
fredag 21. desember 2007
fredag 14. desember 2007
Nei til barnevern på anbud
Barnevernsungdom har blitt handelsvare. Dette vil regjeringen nå sette en stopper for. Målet er forutsigbarhet og trygghet i institusjoner der ungene trives. Selvfølgelig må institusjonene som benyttes ha ordnede lønns- og arbeidsforhold.
Norge bruker 1,4 milliarder kroner til kjøp av institusjonsplasser fra private tilbydere, og ideelle organisasjoner i barnevernet i 2007. Praksisen så langt har vært anbud. Ifølge retningslinjene fra Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) skal kvalitet og pris på tjenestene telle likt i anbudskonkurransene, men i praksis er det pris, og ikke kvalitet, som avgjør.
I dag er gjennomsnittsprisen på de private kommersielle institusjonene 5100 kr i døgnet. Statens egne institusjoner har en døgnpris på 7900 kr i døgnet. Forskjellen i pris skyldes i stor grad forskjellige lønns- og arbeidsvilkår. Det er per i dag ikke krav om at de private kommersielle institusjonene skal ha tariff- og pensjonsavtale.
I tillegg driver flere ideelle organisasjoner institusjoner uten profitt som for eksempel Tyrilistiftelsen og Norsk Folkehjelp. Fagertun Hybelhus i Brumunddal, som drives av Norsk Folkehjelp, har for eksempel en døgnpris på 2535 per døgn. I utgangspunktet skulle anbud også gjelde institusjoner drevet av ideelle organisasjoner, men Bondevikregjeringen vedtok å holde disse utenom. Dette har ikke blitt tatt hensyn i det nye statlige barnevernsdirektoratet (Bufdir). Heldigvis har den rødgrønne regjeringen nå satt en stopper for anbud når det gjelder ideelle organisasjoner.
Anbudspraksisen fører til stor usikkerhet for de ideelle og offentlige institusjonene, men først og fremst for barna og ungdommene som har sine hjem der. Disse unge menneskene, som hører til de mest sårbare gruppene i vårt samfunn, har krav på en langt mer forutsigbar behandling fra myndighetenes side. De må ikke bli kasteballer som følge av statens bestrebelser på å spare penger.
Hensynet til EØS-avtalen har vært begrunnelsen for å sette barnevern på anbud. Nå tar professor Hans Petter Graver, ekspert i Europarett, til orde for at barnevern ikke er et marked, men en del av den statlige myndighetsutøvelse. Barnevern på anbud er et politisk valg.
Derfor er det svært positivt at barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen har bedt sine juridiske eksperter vurdere forholdet til EØS-avtalen på nytt. Vi støtter statsråden når hun vil inngå mer langsiktige kontrakter. Dette vil bidra til større stabilitet og forutsigbarhet i barnevernet. Vi håper også at anbudspolitikken nå vil forsvinne.
Fagforbundet mener at det skal stilles strenge kvalitetskrav til de som skal drive en barnevernsinstitusjon enten denne er kommersiell, ideell eller offentlig. Kontraktene bør baseres på at institusjonene oppnår gode resultater med ungene, at bemanningen er stabil og at beboerne trives. I tillegg er det svært viktig at institusjonene har ordnede lønns- og arbeidsvilkår for sine ansatte. Det betyr en tariff- og pensjonsavtale. Uten tariff- og pensjonsavtale, vil de private alltid vinne i konkurransen med statens egen institusjoner når det gjelder pris. Institusjoner uten slike avtaler må ikke benyttes. De driver med sosial dumping.
Fagforbundet krever en langsiktig plan for bruken av institusjoner i offentlig regi. Hvis målet er å trappe ned på bruken av private aktører, må ikke staten bygge ned sitt eget tilbud. Dette dreier seg også om forutsigbarhet og trygghet - både for ungene og for de ansatte.
Norge bruker 1,4 milliarder kroner til kjøp av institusjonsplasser fra private tilbydere, og ideelle organisasjoner i barnevernet i 2007. Praksisen så langt har vært anbud. Ifølge retningslinjene fra Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) skal kvalitet og pris på tjenestene telle likt i anbudskonkurransene, men i praksis er det pris, og ikke kvalitet, som avgjør.
I dag er gjennomsnittsprisen på de private kommersielle institusjonene 5100 kr i døgnet. Statens egne institusjoner har en døgnpris på 7900 kr i døgnet. Forskjellen i pris skyldes i stor grad forskjellige lønns- og arbeidsvilkår. Det er per i dag ikke krav om at de private kommersielle institusjonene skal ha tariff- og pensjonsavtale.
I tillegg driver flere ideelle organisasjoner institusjoner uten profitt som for eksempel Tyrilistiftelsen og Norsk Folkehjelp. Fagertun Hybelhus i Brumunddal, som drives av Norsk Folkehjelp, har for eksempel en døgnpris på 2535 per døgn. I utgangspunktet skulle anbud også gjelde institusjoner drevet av ideelle organisasjoner, men Bondevikregjeringen vedtok å holde disse utenom. Dette har ikke blitt tatt hensyn i det nye statlige barnevernsdirektoratet (Bufdir). Heldigvis har den rødgrønne regjeringen nå satt en stopper for anbud når det gjelder ideelle organisasjoner.
Anbudspraksisen fører til stor usikkerhet for de ideelle og offentlige institusjonene, men først og fremst for barna og ungdommene som har sine hjem der. Disse unge menneskene, som hører til de mest sårbare gruppene i vårt samfunn, har krav på en langt mer forutsigbar behandling fra myndighetenes side. De må ikke bli kasteballer som følge av statens bestrebelser på å spare penger.
Hensynet til EØS-avtalen har vært begrunnelsen for å sette barnevern på anbud. Nå tar professor Hans Petter Graver, ekspert i Europarett, til orde for at barnevern ikke er et marked, men en del av den statlige myndighetsutøvelse. Barnevern på anbud er et politisk valg.
Derfor er det svært positivt at barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen har bedt sine juridiske eksperter vurdere forholdet til EØS-avtalen på nytt. Vi støtter statsråden når hun vil inngå mer langsiktige kontrakter. Dette vil bidra til større stabilitet og forutsigbarhet i barnevernet. Vi håper også at anbudspolitikken nå vil forsvinne.
Fagforbundet mener at det skal stilles strenge kvalitetskrav til de som skal drive en barnevernsinstitusjon enten denne er kommersiell, ideell eller offentlig. Kontraktene bør baseres på at institusjonene oppnår gode resultater med ungene, at bemanningen er stabil og at beboerne trives. I tillegg er det svært viktig at institusjonene har ordnede lønns- og arbeidsvilkår for sine ansatte. Det betyr en tariff- og pensjonsavtale. Uten tariff- og pensjonsavtale, vil de private alltid vinne i konkurransen med statens egen institusjoner når det gjelder pris. Institusjoner uten slike avtaler må ikke benyttes. De driver med sosial dumping.
Fagforbundet krever en langsiktig plan for bruken av institusjoner i offentlig regi. Hvis målet er å trappe ned på bruken av private aktører, må ikke staten bygge ned sitt eget tilbud. Dette dreier seg også om forutsigbarhet og trygghet - både for ungene og for de ansatte.
fredag 7. desember 2007
Sommel eller uvilje?
Kun et av de 16 foretakene i Helse Sør Øst har opprettet læreplasser for helsefagarbeidere. Det er Sykehuset Telemark som har opprettet 10 plasser. Behovet på landsbasis er 4000 lærlingeplasser årlig.
Fagforbundet ser med stor bekymring på rekrutteringen til spesialisthelsetjenesten. Manglende interesse for den nye helsefagarbeideren, liten interesse for inntak av lærlinger og fjerning av hjelpepleierstillinger er en del av det samme komplekset. En undersøkelse Fagforbundet har gjort i Helse Sør-Øst viser at foretakene ikke prioriterer arbeidet med å ta inn lærlinger, ikke har planer for å ta inn lærlinger eller uttaler at de på sikt planlegger å fjerne alle hjelpepleierstillingene. Mange ledere uttrykker at de ikke ønsker å etablere helsefagarbeideren som en ny yrkesgruppe i sykehusene.
Dette viser at helseforetakene ignorerer den nasjonale utdanningsstrategien. Det årlige oppdragsdokumentet framhever foretakenes forpliktelser til å ta imot studenter, elever og lærlinger. Dette hjelper lite at dette står i oppdragsdokumentet når den enkelte avdelingsleder og det enkelte helseforetak ikke tar regjeringens styringssignaler inn over seg. Fagforbundet mener det er på tide at helseforetakene tar den nasjonale utdanningsstrategien på alvor. Helse- og omsorgsdepartementet må pålegge Helseforetakene å ta inn lærlinger.
Helsefagarbeiderutdanningen er en unik utdanning tilpasset fremtidig behov for å kunne se sammenhengen mellom første og andrelinjetjenesten. Det står klart i kompetanseplattformen til helsearbeiderfaget at helsefagarbeideren skal arbeide "spesialisthelsetjenesten, i psykisk helsevern på alle nivåer og i institusjoner og varierte omsorgs- og behandlingstilbud i kommunal og privat sektor". Derfor er det viktig med allsidig praksis for oppnå autorisasjon.
Det må tydeliggjøres i oppdragsdokumentet at hjelpepleiere og helsefagarbeidere skal være en viktig ressurs på sykehusene også i framtida.Tatt i betraktning det enorme behovet for pleiepersonell i årene som kommer, virker det lite framtidsrettet ikke å satse på de yrkesgrupper som utdannes til pleieoppgaver.
Utfordringene er store. I følge omsorgsmeldingen trenger vi 133.000 nye helsearbeidere innen 2050. Samtidig vet vi det er vanskelig å få full stilling og mange av våre medlemmer har stadig trusler om omgjøringer og nedbemanning. Noe må gjøres, og det må gjøres nå.
På Rikshospitalet har man nylig vedtatt å fjerne nesten samtlige hjelpepleierstillinger fra sykehuset. Dette har ikke vært drøftet med de tillitsvalgte, noe som er brudd på Arbeidsmiljølovens og Hovedavtalens bestemmelser. Blir resultatet av forslaget omplasseringer eller oppsigelser uten at det totale kompetansebehovet er vurdert, kommer Fagforbundet til å gå til sak. Dette kommer vi til å gjøre på sykehus etter sykehus der dette måtte forekomme. De ansatte som rammes er hjelpepleiere med 20 -30 års erfaring på sitt spesialområde.
Ved å fjerne hjelpepleierne, ødelegges muligheten til å rekruttere nye grupper fordi de som skal instruere lærlingene ikke lenger finnes. Hvis regjeringen mener at den nye helsefagarbeideren fortsatt skal være i sykehus, må det også være hjelpepleiere der som kan veilede dem i faget deres.
Det vil alltid være pasienter i sengene som trenger pleie og omsorg. Det vil alltid være behov for helsefagarbeidernes og hjelpepleiernes kompetanse. Dersom den systematiske fjerningen av pleiepersonell ikke stoppes, tror Fagforbundet at alternativet vil bli en framvekst av en gruppe med ufaglærte til å bistå sykepleierne til pleie- og omsorgsoppgaver. En slik utvikling ser vi i England. Vi i Fagforbundet ønsker ikke en slik utvikling her.
Fagforbundet ser med stor bekymring på rekrutteringen til spesialisthelsetjenesten. Manglende interesse for den nye helsefagarbeideren, liten interesse for inntak av lærlinger og fjerning av hjelpepleierstillinger er en del av det samme komplekset. En undersøkelse Fagforbundet har gjort i Helse Sør-Øst viser at foretakene ikke prioriterer arbeidet med å ta inn lærlinger, ikke har planer for å ta inn lærlinger eller uttaler at de på sikt planlegger å fjerne alle hjelpepleierstillingene. Mange ledere uttrykker at de ikke ønsker å etablere helsefagarbeideren som en ny yrkesgruppe i sykehusene.
Dette viser at helseforetakene ignorerer den nasjonale utdanningsstrategien. Det årlige oppdragsdokumentet framhever foretakenes forpliktelser til å ta imot studenter, elever og lærlinger. Dette hjelper lite at dette står i oppdragsdokumentet når den enkelte avdelingsleder og det enkelte helseforetak ikke tar regjeringens styringssignaler inn over seg. Fagforbundet mener det er på tide at helseforetakene tar den nasjonale utdanningsstrategien på alvor. Helse- og omsorgsdepartementet må pålegge Helseforetakene å ta inn lærlinger.
Helsefagarbeiderutdanningen er en unik utdanning tilpasset fremtidig behov for å kunne se sammenhengen mellom første og andrelinjetjenesten. Det står klart i kompetanseplattformen til helsearbeiderfaget at helsefagarbeideren skal arbeide "spesialisthelsetjenesten, i psykisk helsevern på alle nivåer og i institusjoner og varierte omsorgs- og behandlingstilbud i kommunal og privat sektor". Derfor er det viktig med allsidig praksis for oppnå autorisasjon.
Det må tydeliggjøres i oppdragsdokumentet at hjelpepleiere og helsefagarbeidere skal være en viktig ressurs på sykehusene også i framtida.Tatt i betraktning det enorme behovet for pleiepersonell i årene som kommer, virker det lite framtidsrettet ikke å satse på de yrkesgrupper som utdannes til pleieoppgaver.
Utfordringene er store. I følge omsorgsmeldingen trenger vi 133.000 nye helsearbeidere innen 2050. Samtidig vet vi det er vanskelig å få full stilling og mange av våre medlemmer har stadig trusler om omgjøringer og nedbemanning. Noe må gjøres, og det må gjøres nå.
På Rikshospitalet har man nylig vedtatt å fjerne nesten samtlige hjelpepleierstillinger fra sykehuset. Dette har ikke vært drøftet med de tillitsvalgte, noe som er brudd på Arbeidsmiljølovens og Hovedavtalens bestemmelser. Blir resultatet av forslaget omplasseringer eller oppsigelser uten at det totale kompetansebehovet er vurdert, kommer Fagforbundet til å gå til sak. Dette kommer vi til å gjøre på sykehus etter sykehus der dette måtte forekomme. De ansatte som rammes er hjelpepleiere med 20 -30 års erfaring på sitt spesialområde.
Ved å fjerne hjelpepleierne, ødelegges muligheten til å rekruttere nye grupper fordi de som skal instruere lærlingene ikke lenger finnes. Hvis regjeringen mener at den nye helsefagarbeideren fortsatt skal være i sykehus, må det også være hjelpepleiere der som kan veilede dem i faget deres.
Det vil alltid være pasienter i sengene som trenger pleie og omsorg. Det vil alltid være behov for helsefagarbeidernes og hjelpepleiernes kompetanse. Dersom den systematiske fjerningen av pleiepersonell ikke stoppes, tror Fagforbundet at alternativet vil bli en framvekst av en gruppe med ufaglærte til å bistå sykepleierne til pleie- og omsorgsoppgaver. En slik utvikling ser vi i England. Vi i Fagforbundet ønsker ikke en slik utvikling her.
fredag 30. november 2007
En verdig avslutning
Oslo er en by preget av enorme forskjeller. På vestkanten bor noen av de rikeste i Norge. Alle undersøkelser viser at de har de beste levekårene i landet. Folk som bor der har de beste jobbene. De lever dessuten lengst.
Bare noen få kilometer østover finnes en annen virkelighet. I Oslo indre øst bor noen av de fattigste i Norge. De har de fysisk tøffeste jobbene, de tjener mindre og de lever kortere. Hele ti leveår skiller øst og vest i Oslo.
Vi lever i et klassesamfunn der noen mennesker gjør tyngre og mer slitsomme jobber enn andre. Jobber de får dårlig betalt for å gjøre. I tillegg må de betale prisen med dårligere helse og tidligere død.
Det er dette avtalefestet pensjon - AFP handler om. AFP er ikke en lukrativ ordning for at late folk skal kunne slippe å arbeide. AFP er en ordning som gjør det mulig for folk som har slitt gjennom et langt arbeidsliv å få en verdig avslutning.
AFP er god fordelingspolitikk. AFP gjør det mulig for folk å leve lengre og bedre. Det bedrer forholdene på arbeidsplassen. For alle som er opptatt av at utjevning av levekårsforskjeller skal dreie seg om realiteter og ikke symboler, er AFP en fantastisk god ordning.
Fagforbundet er en varm tilhenger av AFP. AFP er en helt sentral del av lønns- og arbeidsvilkårene til våre medlemmer. Derfor var vi også krystallklare, sammen med resten av LO, på at bevaring av AFP var en forutsetning for pensjonsreformen. Vi vil ikke godta en pensjonsreform som fører til dårligere vilkår for sliterne i arbeidslivet. Det står vi fast på. Dette er vi villige til å streike for.
Fagforbundet jobber nå med et forslag for å forene AFP-ordninga og arbeidslinja i den nye folketrygden. Pensjonsreformen foreslår at man skal ha rett til å tjene så mye man vil ved siden av alderspensjonen. Poenget er å gjøre folketrygden økonomisk bærekraftig.
Det er urettferdig og usosialt å straffe de som er slitne med en dårligere pensjon. I stedet for å oppfatte AFP som en trussel mot arbeidslinja, har man nå en enestående sjanse til å gjøre ordningen mer treffsikker. Det er en sjanse regjeringen bør gripe.
Fagforbundets modell gir arbeidstakerne to reelle valg for tidligpensjonering når de blir 62: Enten tidlig pensjon etter folketrygden med rett til arbeidsinntekt ved siden av, eller AFP med ingen eller sterkt begrenset rett til arbeidsinntekt, men med opptjening til folketrygden.
Med en slik AFP-ordning vil effekten av den direkte offentlige støtte blir betydelig større. Midlene skal deles på færre fordi mange vil velge tidligpensjon etter folketrygden og man får målrettet ressursene bedre ved å la AFP være en ordning fra 62 til 67 år. Med vår modell vil AFP få en klarere sosial profil samtidig som pensjonsreformen i større grad oppfordrer folk til å jobbe.
En selvstendig AFP-ordning undergraver ikke prinsippene i den nye folketrygden. AFP kan faktisk gjøre den samlede pensjonsreform bedre ved å fylle "et manglende mellomledd" mellom folketrygdens alderspensjon og uførepensjonen. Da er ikke AFP et problem for pensjonsreformen, men tvert i mot en mulighet til å styrke reformen.
Det er nytteløst å tro at slitne hjelpepleiere eller vaktmestere kan tvinges til å jobbe når de ikke har mer å gi. For arbeiderbevegelsen bør det være en selvfølge å gi folk som har stått på et helt liv for samfunnet et mulighet til en verdig avslutning. Avtalefestet pensjon sørger for det.
Bare noen få kilometer østover finnes en annen virkelighet. I Oslo indre øst bor noen av de fattigste i Norge. De har de fysisk tøffeste jobbene, de tjener mindre og de lever kortere. Hele ti leveår skiller øst og vest i Oslo.
Vi lever i et klassesamfunn der noen mennesker gjør tyngre og mer slitsomme jobber enn andre. Jobber de får dårlig betalt for å gjøre. I tillegg må de betale prisen med dårligere helse og tidligere død.
Det er dette avtalefestet pensjon - AFP handler om. AFP er ikke en lukrativ ordning for at late folk skal kunne slippe å arbeide. AFP er en ordning som gjør det mulig for folk som har slitt gjennom et langt arbeidsliv å få en verdig avslutning.
AFP er god fordelingspolitikk. AFP gjør det mulig for folk å leve lengre og bedre. Det bedrer forholdene på arbeidsplassen. For alle som er opptatt av at utjevning av levekårsforskjeller skal dreie seg om realiteter og ikke symboler, er AFP en fantastisk god ordning.
Fagforbundet er en varm tilhenger av AFP. AFP er en helt sentral del av lønns- og arbeidsvilkårene til våre medlemmer. Derfor var vi også krystallklare, sammen med resten av LO, på at bevaring av AFP var en forutsetning for pensjonsreformen. Vi vil ikke godta en pensjonsreform som fører til dårligere vilkår for sliterne i arbeidslivet. Det står vi fast på. Dette er vi villige til å streike for.
Fagforbundet jobber nå med et forslag for å forene AFP-ordninga og arbeidslinja i den nye folketrygden. Pensjonsreformen foreslår at man skal ha rett til å tjene så mye man vil ved siden av alderspensjonen. Poenget er å gjøre folketrygden økonomisk bærekraftig.
Det er urettferdig og usosialt å straffe de som er slitne med en dårligere pensjon. I stedet for å oppfatte AFP som en trussel mot arbeidslinja, har man nå en enestående sjanse til å gjøre ordningen mer treffsikker. Det er en sjanse regjeringen bør gripe.
Fagforbundets modell gir arbeidstakerne to reelle valg for tidligpensjonering når de blir 62: Enten tidlig pensjon etter folketrygden med rett til arbeidsinntekt ved siden av, eller AFP med ingen eller sterkt begrenset rett til arbeidsinntekt, men med opptjening til folketrygden.
Med en slik AFP-ordning vil effekten av den direkte offentlige støtte blir betydelig større. Midlene skal deles på færre fordi mange vil velge tidligpensjon etter folketrygden og man får målrettet ressursene bedre ved å la AFP være en ordning fra 62 til 67 år. Med vår modell vil AFP få en klarere sosial profil samtidig som pensjonsreformen i større grad oppfordrer folk til å jobbe.
En selvstendig AFP-ordning undergraver ikke prinsippene i den nye folketrygden. AFP kan faktisk gjøre den samlede pensjonsreform bedre ved å fylle "et manglende mellomledd" mellom folketrygdens alderspensjon og uførepensjonen. Da er ikke AFP et problem for pensjonsreformen, men tvert i mot en mulighet til å styrke reformen.
Det er nytteløst å tro at slitne hjelpepleiere eller vaktmestere kan tvinges til å jobbe når de ikke har mer å gi. For arbeiderbevegelsen bør det være en selvfølge å gi folk som har stått på et helt liv for samfunnet et mulighet til en verdig avslutning. Avtalefestet pensjon sørger for det.
søndag 25. november 2007
Vold mot kvinner fikk et ansikt
Vold mot kvinner er et alvorlig samfunnsproblem, og den mest omfattende krenkelsen av menneskerettighetene i Norge.VGs forside var nylig dekket av 72 bilder av helt ukjente kvinner.
Hvem er de? Er det noen jeg kjenner der? Sånn tenkte jeg før jeg skjønte hva temaet var. Felles for kvinnene var nemlig: De er alle tatt av dage av sin ektemann, samboer eller kjæreste.
Anslagsvis 20 000 kvinner utsettes for vold eller alvorlige trusler om vold i Norge hvert år. Volden har konsekvenser ikke bare for de utsatte kvinnene, men også for mange barn. Det at denne volden er tabubelagt, gjør at det også finnes store mørketall.
En undersøkelse fra Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) fra 2005 viser at mange kvinner og barn lever med en konstant frykt for vold og mishandling i sitt eget hjem. Undersøkelsen viser at 1 av 12 kvinner har opplevd å bli utsatt for grov vold fra en partner. Hver fjerde kvinne (25 %) har vært i forhold der det forekommer vold eller trusler om vold.
I tillegg vet vi at mange kvinner vegrer seg for å søke hjelp. En viktig årsak til dette er at samfunnet har møtt vold mot kvinner i hjemmet med taushet. Redsel, skam og usikkerhet i forhold til hjelpeapparatet, hindrer mange i å søke hjelp. Større åpenhet og informasjon om hvor det er mulig å få hjelp til å komme seg ut av en mishandlingssituasjon vil kunne bidra til at flere tør bryte ut og søke hjelp.
Det må ikke herske tvil om at det å bekjempe vold i nære relasjoner er et offentlig ansvar.
I Amnestys rapport "Glansbildet slår sprekker", en rapport om norske kommuners arbeid mot vold mot kvinner, avdekker Amnesty en manglende kommunal vilje til å ta vold mot kvinner på alvor, og en manglende forståelse for de menneskerettslige forpliktelsene kommunen har til å gi kvinner nødvendig beskyttelse.
Årlig har det til sammen vært registrert rundt 2500 opphold av kvinner og 1800 opphold av barn på krisesentrene. Dessverre må vi innse at det vil være bruk for krisesentrene i lang tid framover. I tillegg til å være et trygt oppholdssted i en akuttsituasjon, hjelper krisesentrene kvinnene med å finne fram i det offentlige hjelpeapparatet.
I Soria Moria-erklæringen sier regjeringen at den vil lovfeste et krisesentertilbud. Amnesty-rapporten viser at dette er helt nødvendig.
Det er ikke mulig å stanse menns vold mot kvinner før menn selv engasjerer seg aktivt mot denne volden. Vold mot kvinner er ikke noen "kvinnesak", like lite som det er et privat anliggende. Vold mot kvinner er en krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter som angår alle.Alle skal kunne føle seg trygge, også i egne hjem. Vold og overgrep i hjemmet bryter med det bildet vi har av samliv og parforhold bygd på kjærlighet og omsorg. Desto større blir derfor overgrepet mot dem som opplever denne volden.
Vold og overgrep i nære relasjoner har omfattende konsekvenser for dem som rammes. Volden påvirker og ødelegger helse, selvfølelse, trygghet, livskvalitet, evne og mulighet til å styre egne liv.
Statistikken på dette området er sterk nok. Men VG skal ha stor honnør for at de viste oss ansiktene bak tallene: 72 kvinner har blitt drept av kjæresten siden år 2000. Deres skjebne burde berøre oss alle.
Hvem er de? Er det noen jeg kjenner der? Sånn tenkte jeg før jeg skjønte hva temaet var. Felles for kvinnene var nemlig: De er alle tatt av dage av sin ektemann, samboer eller kjæreste.
Anslagsvis 20 000 kvinner utsettes for vold eller alvorlige trusler om vold i Norge hvert år. Volden har konsekvenser ikke bare for de utsatte kvinnene, men også for mange barn. Det at denne volden er tabubelagt, gjør at det også finnes store mørketall.
En undersøkelse fra Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) fra 2005 viser at mange kvinner og barn lever med en konstant frykt for vold og mishandling i sitt eget hjem. Undersøkelsen viser at 1 av 12 kvinner har opplevd å bli utsatt for grov vold fra en partner. Hver fjerde kvinne (25 %) har vært i forhold der det forekommer vold eller trusler om vold.
I tillegg vet vi at mange kvinner vegrer seg for å søke hjelp. En viktig årsak til dette er at samfunnet har møtt vold mot kvinner i hjemmet med taushet. Redsel, skam og usikkerhet i forhold til hjelpeapparatet, hindrer mange i å søke hjelp. Større åpenhet og informasjon om hvor det er mulig å få hjelp til å komme seg ut av en mishandlingssituasjon vil kunne bidra til at flere tør bryte ut og søke hjelp.
Det må ikke herske tvil om at det å bekjempe vold i nære relasjoner er et offentlig ansvar.
I Amnestys rapport "Glansbildet slår sprekker", en rapport om norske kommuners arbeid mot vold mot kvinner, avdekker Amnesty en manglende kommunal vilje til å ta vold mot kvinner på alvor, og en manglende forståelse for de menneskerettslige forpliktelsene kommunen har til å gi kvinner nødvendig beskyttelse.
Årlig har det til sammen vært registrert rundt 2500 opphold av kvinner og 1800 opphold av barn på krisesentrene. Dessverre må vi innse at det vil være bruk for krisesentrene i lang tid framover. I tillegg til å være et trygt oppholdssted i en akuttsituasjon, hjelper krisesentrene kvinnene med å finne fram i det offentlige hjelpeapparatet.
I Soria Moria-erklæringen sier regjeringen at den vil lovfeste et krisesentertilbud. Amnesty-rapporten viser at dette er helt nødvendig.
Det er ikke mulig å stanse menns vold mot kvinner før menn selv engasjerer seg aktivt mot denne volden. Vold mot kvinner er ikke noen "kvinnesak", like lite som det er et privat anliggende. Vold mot kvinner er en krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter som angår alle.Alle skal kunne føle seg trygge, også i egne hjem. Vold og overgrep i hjemmet bryter med det bildet vi har av samliv og parforhold bygd på kjærlighet og omsorg. Desto større blir derfor overgrepet mot dem som opplever denne volden.
Vold og overgrep i nære relasjoner har omfattende konsekvenser for dem som rammes. Volden påvirker og ødelegger helse, selvfølelse, trygghet, livskvalitet, evne og mulighet til å styre egne liv.
Statistikken på dette området er sterk nok. Men VG skal ha stor honnør for at de viste oss ansiktene bak tallene: 72 kvinner har blitt drept av kjæresten siden år 2000. Deres skjebne burde berøre oss alle.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
